Personalets praksiser for å støtte barn med autisme til sosial deltakelse i barnehagens uformelle miljø: En kritisk fortolkende case-studie med et kryssnasjonalt perspektiv

Abstract

Avhandlingen er skrevet innenfor fagområdet spesialpedagogikk. Det overordnede formålet med studien er å utvikle nye perspektiver og ny kunnskap om forhold som påvirker personalets praksiser for å støtte barn med autisme til sosial deltakelse, i barnehagens uformelle miljø. Undersøkelsen har et kryssnasjonalt perspektiv, og to norske og en engelsk barnehage, med ett barn med autisme og deres personal i hver barnehage, deltar i case-studien. Metoder som brukes for å undersøke fenomenet er deltakende observasjon, videoobservasjon, intervju med barnehagelærere og foreldre, og fokusgruppeintervju med personalet. Kemmis et al. sin teori om ‘praksisarkitekturer’ brukes for å undersøke den overordnede problemstillingen: Hvordan kan praksisarkitekturene skape muligheter eller begrensninger for personalets praksiser for å støtte barn med autisme til sosial deltakelse i barnehagens uformelle hverdagsliv? Funn fra tre delstudier bidrar til å belyse problemstillingen. På bakgrunn av funnene konstrueres tre ulike praksiser i avhandlingen; den relasjonelle, den ambivalente og den instruerende praksisen. Resultatene tyder på at når personalet har en felles pedagogisk plattform, en helhetlig praksis og en felles kunnskapsutvikling der barnet fortolkes positivt, er det forhold som skaper bevissthet hos personalet om praksisen. På den andre siden ser det ut som at når den pedagogiske plattformen er inkonsistent, ufleksibel og fokuserer på den voksnes rolle i barnets læring, er det forhold som kan føre til lav bevissthet hos personalet på sine praksiser for å støtte barnet til sosial deltakelse. Studien konkluderer med at for å fremme sosial deltakelse for barn med autisme, må personalets praksiser være bevisste og informerte, der personalet bruker tid på å utvikle positive relasjoner til barnet, i barnehagens uformelle miljø. Kunnskapen som utvikles i avhandlinga kan bidra til økt forståelse for hvordan ulike praksiser for å støtte barn med autisme utvikles, og for hvordan praksisene kan skape forutsetninger for hvordan barn med autisme deltar sosialt og utvikler seg.