Besjelingens åpnende begrensinger. Økokritiske refleksjoner over dikt om antropomorfe trær

Abstract

Naturvendt lyrikk har vært gjenstand for økt oppmerksomhet i Skandinavia de siste årene. Etablering av et økokritisk felt som nettopp interesserer seg for naturen i litteraturen, har bidratt til dette. Denne artikkelen tar utgangspunkt i det som later til å være en utbredt skepsis overfor besjelende språk blant økokritikere. Gjennom lesninger av et knippe kanoniserte norske dikt med trær som sentralmotiv argumenteres det for at antropomorfismen har økokritisk potensial. Med vekt på tekster som artikulerer en metabevisst spenning mellom realistisk-mimetisk beskrivelse og antropomorfiserende allegori, undersøkes tekster av Tarjei Vesaas, Hans Børli, Jan Erik Vold og Geir Gulliksen. De utvalgte diktene synes alle å utforske det poetiske språkets (manglende) evne til å gi uttrykk for naturens annethet. Snarere enn å foregi antroposentrisk forenkling, kan en slik bevissthet sies å ha affinitet til Timothy Mortons kritikk av holistiske posisjoner som søker å tilsløre meningsbærende forskjeller.