"Aulestads besværlige arv: 'Godviljens høvdingsete' og 'nazireir'"

Abstract

Bjørnstjerne Bjørnsons hjem Aulestad i Gausdal åpnet som nasjonalmuseum i 1935, finansiert med innsamlede midler etter en landsomfattende kampanje på 1920-tallet. Innsamlingsaksjonen ble støttet av kjente personer innenfor politikk, kultur og næringsliv og et bredt spekter av organisasjoner. Aftenposten fungerte som det ledende kampanjeorganet for å mobilisere nasjonen: Det norske folket skyldte både Bjørnson og seg selv å bevare for fremtidige generasjoner dette enestående «aands- og kulturcentrum i Norge», hjemmet til nobelprisvinneren, landets ukronede konge og største mann. Frem til andre verdenskrig var Aulestad synonymt med et «godviljens høvdingsete», men under okkupasjonen omgjorde dikterens yngste sønn gården Aulestad nærmest til en propagandasentral for NS. Erling Bjørnson agiterte for Tyskland og nasjonalsosialismen på møter, i radioforedrag og avisartikler som ble trykt over hele landet. Han brukte Aulestad og sitt berømte navn i propagandavirksomheten og hevdet at faren ville ha tiltrådt hans syn. Erling Bjørnson ble dømt til ti års fengsel for landsforræderi og til å betale en stor erstatningssum. Også andre nære familiemedlemmer med Aulestad som adresse ble dømt for landssvik. Dette motbildet av Aulestad er lite kjent i ettertid. Den påfallende motsetningen mellom et «godviljens høvdingsete» og et «nazireir», og hvordan museets forvaltere har håndtert den besværlige arven, utgjør kjernen i artikkelen. Artikkelen faller i tre deler: I den første delen analyseres kampanjen for å erverve Aulestad og argumentene som ble benyttet den gang. I den andre delen undersøkes Bjørnson-familiens mapper i landssvikarkivet og argumentene de fremmet for sitt syn, og i den tredje delen studerer jeg fortellingen om Aulestad – et av landets eldste og mest autentiske husmuseer, som museets representanter har fremmet i og for offentligheten.