Abstract
Tanum kirke ble innviet rundt år 1130. Kirken, en sognekirke på landsbygda i Bærum, inneholder kalkmalerier og treskulpturer som ble tilvirket i perioden fra midten av 1100-tallet og frem til år 1300. Hvis vi kan rekonstruere hva bonden fra middelalderen kunne se, så kan vi kanskje også forstå hvordan bonden så og hvordan kirkens bilder ble brukt. Kanskje må vi, som moderne mennesker og produkt av en dokumentarkultur, innse at vi ikke umiddelbart evner å gripe det store og komplekse univers av ideer og kunnskaper som bonden under middelalderen bar med seg i hukommelsen. Det er et nytt og originalt perspektiv på middelalderens kirkeutsmykning som prøves ut i denne oppgaven. Ulike sider av middelalderens bruk av bilder som hadde som mål å trigge betrakterens sanser og samtidig fungere som støtte for betrakterens "kunstige intelligens" belyses og testes ut. I denne oppgaven vises det at målet med bruk av bilder i 1200-tallets kirkerom er å stimulere betrakterens minne slik at de kan ta i mot og strukturere sine kunnskaper som en vei til visdom.