| dc.description.abstract | På åttitallet ble Sahelbeltet hardt rammet av tørke, og siden 1984 har flere norske humanitære organisasjoner vært på plass i Mali med ulike former for hjelpearbeid. Mali har ofte blitt trukket frem som et foregangsland innen demokratiutvikling og styresettreformer, samtidig som interne stridigheter har ført til opprør nord i landet ved en rekke anledninger. Tross enorm fattigdom, ble Mali lenge regnet som et trygt land å oppholde seg i. I 2012 endret situasjonen seg betraktelig: det var et skjebnesvangert år med tørke, borgerkrig, statskupp, voldelig ekstremisme, etterfulgt av militær intervensjon. Fra å være et av verdens fattigste, men tilsynelatende relativt stabile land, var Mali nå blitt en sårbar stat i fare for å kollapse. Denne oppgaven tar for seg Norges engasjement i Mali fra midten av åttitallet og frem til i dag. Lenge bidro Norge hovedsakelig med humanitært arbeid og bilateral hjelp, men de siste årene har norsk tilstedeværelse i stor grad dreid seg mot et mer politisk, militært og diplomatisk engasjement. Norsk sikkerhet- og utviklingspolitikk er i stor grad blitt to sider av samme sak, der sårbare regioner og stater som Mali og Sahelbeltet er satsingsområder. I tillegg til deltagelse i FNs fredsbevarende styrke i Mali, MINUSMA, har Norge utarbeidet egne planer med mer eller mindre konkrete mål og strategier. Norge stiller attpåtil med nyåpnet ambassade i Bamako, som styrker tilstedeværelsen og det bilaterale samarbeidet ytterligere. Oppgaven ser også på motivasjonen for økt norsk tilstedeværelse i Mali. Skyldes den et uselvisk ønske om å hjelpe, eller finnes det i tillegg en underliggende frykt for hva som kan skje dersom et transittland som Mali skulle kollapse og føre med seg økte flyktningstrømmer til Europa og, potensielt, til Norge? Malis president, Ibrahim Boubacar Keïta, har selv uttalt at Mali er som en demning mot Europa og Maghreb-landene – en demning som står i fare for å briste. | fre |