Abstract
"Prehistoric roads and trackways existed in the past probably in great abundance, variety and complexity, but they hardly exist today in clearly recognisable forms, and they tend therefore to be totally neglected by archaeologists" (Coles 1984,1). John Coles beskrivelse av arkeologers holdning til studiet av forhistoriske veier avspeiler situasjonen også når det gjelder norsk arkeologi. Veihistorie har i Norge i større grad vært et emne som har vært behandlet av historikere og andre, enn av arkeologer (se f.eks. Steen 1929, 1938). I den grad arkeologer har arbeidet med veier, har det vesentlig vært i sammenheng med bosetningshistoriske analyser. På grunnlag av artefaktfunn, fornminner og studiet av de naturlige komrnunikasjonslinjene i terrenget har man forsøkt a rekonstruere veinettet i de respektive områdene. Bare i mindre grad har de konkrete veisporene som fysiske manifestasjoner av når og hvor komrnunikasjon har funnet sted, inngått i disse arbeidene. Enkelte eksempler på dette finnes likevel (bl.a. Grieg 1926; Pettersen 1931; Hougen 1947;Johansen 1976).