| dc.description.abstract | Våren 2016 ble utstillingen Nikolai Astrup: Painting Norway vist ved Dulwich Picture Gallery i London. Dette var første gang Nikolai Astrup ble vist på en soloutstilling utenfor Norden, og initiativtaker var Sparebankstiftelsen DNB. Stiftelsen hadde noen år tidligere kjøpt inn en betydelig samling av Astrups verk, og mente tiden var moden for å lansere og aktualisere kunstneren for et internasjonalt publikum. I denne oppgaven ønsker jeg å finne ut hvilke argumenter som fremmes for at nettopp Nikolai Astrup er relevant for innpass i en internasjonal kunstkanon. Problemstillingen formuleres i spørsmålet: hva slags kunsthistorisk kontekst argumenterer utstillingen Nikolai Astrup: Painting Norway for at Nikolai Astrup skal tolkes i? Problemstillingen besvares gjennom en utstillingsanalyse som fokuserer på hvordan utstillingen, gjennom visuelle og tekstlige argumenter, forsøker å påvirke publikums oppfatning av en kunstner de ikke har kjennskap til fra tidligere. Først foretas en analyse av utstillingens visuelle utforming, oppheng og regi. Deretter studeres de skriftlige paratekstene og argumentene som fremmes i disse. Til slutt ses utstillingen i sammenheng med andre utstillinger i samme sjanger, anmeldelser, og det studeres hvorvidt utstillingen endrer karakter i møte med det norske og det tyske publikum. Analysens konklusjoner er at utstillingen i hovedsak benytter seg av Astrups internasjonale inspirasjonskilder, i form av samtidige, europeiske kunstnere, for å karakterisere og kontekstualisere hans arbeider. Astrup framstilles som en internasjonalt bevisst og nyskapende kunstner. Men dette reflekterer ikke nødvendigvis rådende verdier i dagens europeiske, eller britiske, kunstsyn, da det i denne studien også avdekkes hvordan selve utstillingsformatet påvirker hvordan en slik utstilling finner form: Museets profil, soloutstillingens format, nedslagsfeltets allerede eksisterende fortolkningsgrunnlag, og forventninger skapt av rådende oppfatninger om nordisk kunst og kultur, er faktorer som begrenser hvordan kunsten vises, men som også kan åpne for nye fortolkningsmuligheter. Studien konkluderer med å argumentere for at vi, gjennom å studere hvordan kunst formidles gjennom utstillinger, kan skape økt forståelse for hva vi ser på som gode kvaliteter ved kunst, og hvorvidt disse verdigrunnlagene endres når en kunstner skal lanseres internasjonalt. | nob |