Gir psykisk sykdom et ansikt: Når kjente og ukjente mennesker står fram i mediene med sine psykiske lidelser

Abstract

I ulike medier ser vi nesten daglig at personer med psykiske lidelser «står fram» og forteller sine historier. Det er imidlertid forsket lite på hvordan de som står fram med sine personlige historier i mediene selv erfarer eksponeringen. Ønsket er derfor at denne masteroppgaven skal være et bidrag til å tette et forskningshull. Jeg har benyttet kvalitativ metode og en eksplorerende tilnærming, og dybdeintervjuet ni personer som «har gitt psykisk sykdom et ansikt»; fire fra før kjente og fem fra før ukjente. I tillegg har jeg dybdeintervjuet fire journalister. De i utvalget som står fram i mediene, oppgir å være drevet av ønsket om å bekjempe tabuer og stigma og å hjelpe andre. De er overveiende fornøyde med medieoppslagene, men de fleste ser det som viktig å ikke være midt i en krise når de eksponeres i mediene. De er også selektive med hensyn til hvor, når og hos hvem de forteller sin historie. Særlig gjelder det de som er kjente personer fra før, men også de mer medievante, «ikke- kjente», er selektive. Journalistene i utvalget ser det som helt sentralt å ha med et «case» i saker om psykiske lidelser. De forteller at de strekker seg mye lenger enn ellers i slike saker og lar de som intervjues får lese/se oppslag i kontekst, ikke bare sitatsjekk – i tillegg til å «trygge» dem. Det ser ut til å være et overveiende godt samspill mellom de som står fram og journalistene, en av intervjupersonene kaller det et bytteforhold. Det gjelder å velge «rett» journalist til «rett» tid og til «rett» sted (medium).

Individuals who appear in media to share their stories of mental illness have become a common phenomenon. However, little research has been conducted regarding how those who reveal their stories in public, experience their own exposure. Therefore, the aim of this master thesis is to help bridge this research gap. My method is qualitative. I have conducted in-depth-interviews with nine persons who have personified mental illness, four of them previously known in public, and five unknown to a larger public. In addition, I have interviewed four journalists. Those of my interviewees who have appeared in media, claim to be motivated by a wish to fight taboos and stigmas, and helping others. On the whole, they are positive with regard to the resulting media stories, but the majority sees it as crucial not to be in the middle of a crisis when exposed to media. Also, they are selective when it comes to where, when and to whom they tell their stories. For the journalists interviewed in my survey it appears as crucial to have a “case” when dealing with mental illness. The journalists report that they to a larger extent than normally are willing to let their interviewees read the interviews in context, and not only restricted to quote approval – in addition to making them feel safe. There seems to be good a interaction between those who are interviewed and the journalists. One of the persons interviewed calls it “a relation of give-and-take”. It is all about choosing the”right” journalist at the ”right” time, and the ”right” place (channel).