Forsering og akselerasjon for evnerike elever - Det dårligste av de beste alternativene

Abstract

I 2016 gjorde kunnskapsdepartementet akkompagnert av noen av de ledende forskerne på feltet store steg i form av å utvikle en forståelse for elevgruppen i Norge og forslag til spesifikke tiltak (NOU: 2016:14), som retter søkelyset mot evnerike- og talentfulle elever i Norge (Børte, Lillejord og johanssen, 2016). Sammenlignet med andre skandinaviske land med tilnærmet samme skolemodell er dette enestående, da man for eksempel i Sverige slet med å få igjennom samme prosjekt. Det er over tid påpekt at Norge stiller svakt ovenfor elever med stort læringspotensial, og spesielt gjør vi alt for lite i skolen for å forbedre situasjonen og danne tilstrekkelige opplæringstilbud for de elevene som trenger mer og raskere læring (Flaten, Kvåle, & Kleppo, 2018; Skogen, 2012, Skogen & Idsøe, 2011; Smedsrud & Skogen, 2016). En ting er å uttrykke bekymring for elevgruppen i Norge, noe annet er å utvikle tiltak som imøtekommer de komplekse behovene til den samme elevgruppen i skolen. Erfaringsmessig er det fristende med en «quick fix» hvor vi tilbyr homogene tiltak med visse inntakskrav som er basert på enten en karakterskala eller pådriv fra ressurssterke foreldre og lærer. På denne måten er det nærliggende å tilby forseringstilbud for elever som trenger noe ekstra og mer i skolesammenheng. Utfordringen ligger i at det er nettopp denne generaliseringen av elevgruppen man nå over flere år har forsøkt å motvirke, evnerike elever har i likhet med andre elever behov for et helhetlig opplegg som i imøtekommer alle sider ved læringsprosessen, ikke bare hastighet.