Regionreform og stortingsvalg: Politisk representasjon i møte med de nye fylkene

Abstract

Den norske valgordningen baserer seg på fylkene som valgkretser. Ettersom antallet fylker nå skal reduseres fra 19 til 11 før 2020, betyr dette at man blir nødt til å ta stilling til om man skal fortsette med fylkesbaserte valgkretser. Samtidig har noen sider ved den nåværende valgordningen møtt kritikk for å være for lite demokratiske. Mandater fordeles for eksempel på fylkene basert delvis på areal, noe som fører til at tettbefolkede fylker som Oslo og Vestfold underrepresenteres. Som motargument blir gjerne behovet for å sikre tynt befolkede fylker, spesielt Finnmark, tilstrekkelig representasjon. Samtidig fører sperregrensen til at de mindre partiene ikke får den representasjonen velgertallet deres ellers skulle tilsi. Disse argumentene peker representasjonsbegrepets flertydighet. Denne oppgaven tar for seg to spørsmål: Hvor godt muliggjør det norske valgsystemet politisk representasjon, og hvordan vil dette endres dersom man går over til å bruke de nye fylkene som valgkretser. Ved hjelp av Hanna F. Pitkins utforskning av representasjonsbegrepets ulike sider, lager jeg kriterier for god demokratisk representasjon og diskuterer i hvilken grad valgsystemet fremmer disse. Jeg undersøker også hva det ville si for den regionale mandatfordelingen å gå over til de nye valgkretsene, og vurderer i hvilken grad det vil påvirke oppfyllingen av representasjonskriteriene. Jeg finner at svakheter ved det nåværende valgsystemets representasjonsevne inkluderer at ikke alle innbyggere har stemmerett, at ikke alle stemmer blir representert på Stortinget, at det er disproporsjonalitet mellom representasjonen av ulike sosiale, geografiske og politiske grupper, og at velgerne har begrenset kontroll over de individuelle representantene. Jeg finner også at med de nye fylkene som valgkretser, vil proporsjonaliteten i den partipolitiske og geografiske representasjonen sannsynligvis bli noe bedre.