Militærmakt som fredsmiddel: Endringer i holdninger til bruk av militære midler i fredsoperasjoner i Sosialistisk Venstreparti 1990-1999

Abstract

Oppgaven handler om utviklingen i Sosialistisk Venstrepartis politiske syn på bruk av militære midler for å oppnå fred og hindre vold. Selv om SV ikke kan betegnes som et pasifistisk parti, ble partiet dannet i protest mot Norges rolle i NATO og blokkdelingen under den kalde krigen. SV fremmet den tredje vei som et alternativ til det de så på som en skadelig blokkdeling mellom øst og vest. Da Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning i løpet av de siste årene av 1980- og de første årene av 1990-tallet, stod SV ovenfor en utenriks- og sikkerhetspolitisk utfordring: Hvordan skulle partiet tilpasse politikken sin med den tredje vei når det bare gjenstod én maktblokk: USA og NATO. SV fremmet fortsatt skepsis til NATO gjennom 1990-tallet, men med de humanitære katastrofene i Somalia, på Haiti, i Rwanda og på Balkan tydeliggjorde USA og NATOs rolle i fredsopprettende operasjoner gjennom FN. Ingen andre hadde vilje eller kapasitet til å gripe inn i humanitære katastrofer, og SVs motstand til den gjenværende maktblokken kom i konflikt med ønsket om å forhindre humanitære katastrofer. Resultatet ble et skille i SV, der partilederne Erik Solheim og Kristin Halvorsen stod for en mer pragmatisk linje i forhold til å akseptere at USA og NATO kunne gripe inn i konflikter, mot en mer venstreorientert gruppe, ofte referert til som museumsvokterne som hadde dyp mistillit til USAs intervensjonspolitikk og NATOs out of area – strategi, frontet av blant andre Hallgeir Langeland og Hans Ebbing. Spenningen mellom fløyene lå der under det meste av 1990-tallet, med Erik Solheim som i særlig grad stadig provoserte venstrevingen med uttalelser i media som ble tolket som for forsonende ovenfor USA og NATO. Debatten i partiet kulminerte med Kosovo-saken på landsmøtet i 1999. Høsten 1998 hadde et flertall av Stortingsgruppa gitt sitt råd til regjeringen om å støtte NATOs trusler om bombing av Serbia i forbindelse med Kosovo-krigen. NATO hadde i denne saken ikke mandat fra FN, men valgte å true med bomber i 1998 og iverksatte bombing av Serbia i 1999 da truslene ikke vant frem. At et flertall av Stortingsgruppa hadde gitt sin støtte til en NATO intervensjon uten FN-mandat, vekket stort sinne i partiet, i særlig grad fra venstrevingen. Landsmøtet i April 1999 var en dramatisk affære, men partiledelsen overlevde allikevel og Kristin Halvorsen fortsatte som partileder.