| dc.description.abstract | Denne studien handler om læreres mestringsforventninger knyttet til motivering av elever. Læreres mestringsforventninger er tradisjonelt målt ved hjelp av kvantitative måleinstrumenter for å undersøke hvordan de henger sammen med andre variabler, slik som utbrenthet og praksiserfaring. Slik var også tilnærmingen i OECDs (2014) internasjonale undersøkelse, TALIS fra 2013, som tyder på at norske lærere har oppsiktsvekkende lav mestringsforventning knyttet til motivering av elever. Formålet med denne studien er å utforske tankene som gir opphav til læreres mestringsforventninger. Studiens problemstilling lyder: Hvilke tanker ligger til grunn for læreres mestringsforventninger knyttet til motivering av elever? For å belyse problemstillingen har jeg gjennomført kvalitative forskningsintervjuer med fire lærere i Osloskolen. Kvalitative undersøkelser kan gi en innsikt i lærernes tankeverden som kvantitative målinger ikke har mulighet til. For å forankre hver lærers tanker i en bestemt mestringsforventning, innledet jeg intervjuene med spørsmål hentet fra det måleinstrumentet som er benyttet i TALIS-undersøkelsen (OECD, 2014). Både datainnsamlingen og -analysen er fenomenologisk inspirert ved at jeg forsøker å beskrive lærernes mestringsforventninger, og tankene som gir opphav til forventningene, slik lærerne selv kommuniserer dem. Tilnærmingen innebar at jeg oppfordret lærerne til å bruke egne ord på sine erfaringer og opplevelser, og at teoretiske perspektiver ble lagt til side i en datastyrt analyse. Formålet med analysen var å identifisere og beskrive essensen i lærernes utsagn slik de ble kommunisert. Til slutt drøfter jeg hvordan studiens måleinstrument, og forventningene den tilsynelatende fanger, forholder seg til den rådende konseptualiseringsforvirringen i forskningslitteraturen på feltet. Det er ingen enighet om hva ‘læreres mestringsforventninger’ er eller hvordan forventningene bør måles (Wyatt, 2014). Jeg foreslår at de forventningene som fanges og utforskes i denne studien er sammensatt av flere komponenter, og at disse komponentene bør spesifiseres for å ivareta viktige nyanser i lærernes tanker. Videre drøfter jeg hvordan lærernes tanker kan forstås og forklares, sett fra utvalgte kognitive perspektiver på motivasjon, med hovedvekt på Banduras sosialkognitive teori om mestringsforventning (1986, 1997) og Weiners attribusjonsteori (1986). Studien tyder på at det i hovedsak er lærernes opplevelser av sine egne erfaringer med undervisningsoppgavene som informerer deres forventning om hvordan de vil mestre dem fremover. Alle de fire lærerne uttrykker sterk tiltro til sine evner. Det gjelder også de tre lærerne som forteller at de har mer erfaring med å mislykkes enn med å lykkes med undervisningsoppgaven, og som ifølge målingen har relativt lav mestringsforventning til den. Når de likevel vurderer sine evner som sterke, skyldes det at de oppfatter tidligere svake prestasjoner som forårsaket av ytre faktorer; med andre ord at de ikke selv har vært skyld i dem. De peker på forskjellige faktorer som hindrer dem i å klare oppgavene, hindre som kan sorteres i to grove kategorier: (1) egenskaper ved skolesystemet, spesifikt tidspress og liten handlefrihet, og (2) egenskaper ved elevene, spesifikt deres forskjellige evnenivå, interesser, holdninger og behov. Funnene i denne undersøkelsen kan ikke generaliseres til en større populasjon, men kan bidra til kunnskap om hva læreres mestringsforventninger er, hva de består av og hvordan de oppstår. Resultatene impliserer at det er behov for mer kvalitativ forskning, og at det kan være fruktbart å utforske de implisitte idéene lærerne måtte ha om blant annet undervisning og motivasjon, for eksempel deres idéer om hva det vil si å lykkes med undervisnings-oppgaver. | nob |