| dc.description.abstract | Problemområde Nyere studier viser til at mange evnerike elever som underyter i skolen er høyt kreative, og at underytelsen kan knyttes til kreativitet. Ifølge Kim (2008) er kreativitet en grunnleggende komponent i høy begavelse og høyt kreative elever som underyter i skolen har mange like karakteristika med evnerike elever som underyter. Hensikten med denne avhandlingen er å undersøke påliteligheten og gyldigheten av de studiene som påstår at underytelse hos evnerike er knyttet til deres iboende, men skjulte, kreative evner. I en skole og et undervisningssystem som er opptatt av å fremme innovasjon og kreativitet i undervisningen kan dette kanskje høres ut som en lite sannsynlig sammenheng. Noe av problemet kan være i forhold til hvordan vi definerer begrepene kreativitet og intelligens og forståelsen vi legger i disse begrepene. Med et kreativitetsbegrep som utelater intelligens og et intelligensbegrep som utelater kreativitet kan vi bli sittende igjen med definisjoner av begrepene som ikke viser et realistisk bilde. Kim, Kaufman, Baer & Sriraman (2013) hevder at ved å utelate kreativitet i intelligensbegrepet kan man bli stående igjen med et direkte prestasjonsbegrep der studier av evnerike blir likestilt med studier av høye prestasjoner og uten evne til fleksibilitet og kreativ tenkning. På samme måte mener de at ved å utelate intelligens i kreativitetsbegrepet kan kreativitet ende opp med å ansees som noe lunefullt og ukontrollert fremfor en egenskap som kan læres og videreutvikles og anvendes som en viktig del i problemløsningsoppgaver. Det finnes en stor variasjon i hvilke sider ved kreativitet som vektlegges. Perspektivet kan være kontekstorientert og assosiere kreativitet med kulturprodukter med estetiske uttrykksformer, eller mer personorienterte og assosiere kreativitet med genier og revolusjonerende bragder. Dette resulterer i varierende begrepsdefinisjoner med vagt innhold når det gjelder egenskaper og behov knyttet til evnerike og høyt kreative elever i skolen og kan få store konsekvenser for denne elevgruppen i undervisningssammenheng. Dersom høy begavelse og høy kreativitet blir ansett som et negativt og elitistisk begrep og dermed utelates i definisjonen av kreativitet kan det bli lagt hindringer for utvikling av disse evnene. NOU 2015:8 og «Ludvigsenutvalget» har valgt å bruke en definisjon av begrepet kreativitet som utelater intelligens. Dersom vi i skolen velger å bruke en upresis definisjon av begrepet kreativitet som utgangspunkt for utvikling av kreativitet hos våre elever, er dette problematisk. Jeg vil undersøke påliteligheten og gyldigheten av de studiene som påstår at underytelse hos evnerike er knyttet til deres iboende, men skjulte, kreative evner. Min problemstilling er følgende: I hvilken grad kan vi stole på forskning som sier at evnerike underytere er høyt kreative? Metode For å svare på min problemstilling i denne studien har jeg valgt å gjennomføre en litteraturstudie. Aveyard (2014) viser til at styrken i en litteraturstudie er muligheten til å etablere forståelse ut ifra allerede eksisterende og pålitelig forskningsmateriale. Derfor ble en systematisk tilnærming til en litteraturstudie valgt som metode for å undersøke påliteligheten og gyldigheten av nyere studier som undersøker kreativitet, og underytelse hos evnerike elever. Da det eksisterer lite norsk forskningslitteratur på fenomenet høy begavelse og underytelse har jeg basert litteraturstudien på nyere og relevante internasjonale forskningsartikler knyttet til min problemstilling. Funn Mine funn er nyanseringen rundt de tre begrepene kreativitet, høy begavelse og underytelse hos evnerike elever. Alle tre begreper har en mengde forskjellige definisjoner og det kan se ut til at kreativitet, høybegavelse og underytelse blir tolket på forskjellige måter avhengig av diskursen de er en del av. Begrepene blir også brukt og tolket ulikt avhengig av hva de settes i forhold til. Et annet uheldig aspekt er at ved bruk av kun én spesifikk forståelse av en helhetlig definisjon av begrepet kan resultatet være utilstrekkelig fordi bare en del av realiteten gjenspeiles. Et godt eksempel er begrepsforståelsen som ser på begrepet kreativitet ut ifra en definisjon av begrepet som utelater intelligens som en variabel. De viser til hverdagskreativitet og måler kreativitet ut ifra antall ideer og artefakter tilpasset og akseptert som kreativt i den kulturen og samfunnet de er laget i. Originalitet er i denne begrepsdefinisjonen ikke diskutert som nødvendig for kreativitet: «Something may be shockingly original and yet still not qualify as being «creative», Beghetto & Kaufman, 2014, s.13). Denne definisjonen ekskluderer den elevgruppen jeg snakker om og dette kan få store konsekvenser for anerkjennelsen av disse elevene både når det gjelder behov og forståelse. Sosiokulturelle definisjoner diskuterer gjerne konform kreativitet som inkluderer «novelty»-nyhet og «appropriateness»-passende, som en del av produksjonen av produkter og artefakter. Nøkkeldilemmaet blir da kanskje; passende og nytt for hvem? Diskurser og holdninger gjenspeiles i begrepsdefinisjoner av kreativitet, høy begavelse og underytelse. Det gjør sammenligning av funn og resultater komplisert. Det er problematisk når resultater innhentet med utgangspunkt i én oppfatning av høy begavelse blir sammenlignet med resultater innhentet med utgangspunkt i en annen oppfatning, av samme fenomen. I tillegg kan det se ut til at resultater innhentet med utgangspunkt i én oppfatning av begrepet kreativitet blir sammenlignet med resultater innhentet med utgangspunkt i en annen oppfatning, av samme begrep. Det kan se ut som om det eksisterer to diskurser. En diskurs baserer sin begrepsforståelse på evnemodeller, prestasjonsorienterte modeller og kognitive komponentmodeller som ifølge Mönks & Ypenburg (2008) anerkjenner at det finnes evnerike elever og høyt kreative elever. Denne diskursen bruker definisjoner som inkluderer høy kreativitet og intelligens som en del av begrepet kreativitet. Den andre diskursen baserer sin begrepsforståelse og definisjon på sosiokulturelt orienterte modeller og forholder seg hovedsakelig til det en kaller little-c, hverdagskreativitet. Denne diskursen ekskluderer intelligens i sin definisjon av begrepet og som en konsekvens av dette også evnerike og høyt kreative elever. | nob |