«Jeg forventer det ikke så mye som jeg håper» - En kvalitativ intervjuanalyse av klienters forutseende tanker om utfall av terapi, samt deres bruk og forståelse av utfallsbegreper, i en kommunal psykisk helsetjeneste.

Abstract

Forfattere: Ida Berg Skjeseth og Thea Marie Hegge Sletten. Tittel: En kvalitativ intervjuanalyse av klienters forutseende tanker om utfall av terapi, samt deres bruk og forståelse av utfallsbegreper, i en kommunal psykisk helsetjeneste. Veileder: Hanne Weie Oddli. Bakgrunn: Studier har vist at klienters forventninger og behandlingsmål er assosiert med utfallet av terapi. Vi vet imidlertid mindre om hva klienter forventer å oppnå som et resultat av terapi. I kvalitative undersøkelser av klienters tanker om utfall benevnes videre utfallene med begreper som ‘håp’, ‘ønsker’, ‘mål’ og ‘forventninger’, uten at potensielle forskjeller mellom disse begrepene har blir adressert. Formål: På bakgrunn av den tidligere forskningen har vi valgt å gjøre prospektiv studie av to aspekter ved klienters beretninger om utfall av terapi. Det ene aspektet omhandler innholdet i klienters tanker om utfall av terapi. Det andre aspektet omhandler klienters forståelse og bruk av de ulike begrepene knyttet til utfall. Metode: Studien er et selvstendig forskningsprosjekt gjennomført av forfatterne. Utvalget besto av ni klienter fra en kommunal psykisk helsetjeneste. Intervjuene ble analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk analyse, og resulterte i én analyse av innholdet i klientens beretninger om utfall og én konseptuell analyse av begrepene brukt i informantenes beskrivelser av utfall. Resultater: De syv kategoriene av utfall som informantene beskrev i denne studien, var relatert til vanskene informantene opplevde knyttet til problematikk og utfordrende relasjoner, samt deres øvrige livssituasjon og videre livsutfoldelse. Videre fant vi også at informantene ga uttrykk for en kausal forståelse av utfall, hvor et utfall kunne lede til oppnåelsen av et annet utfall. Når det gjelder informantenes bruk av begreper fant vi at begrepet ‘forventning’ i utstrakt grad ble unngått i informantenes beskrivelser av utfall. Begrepene mål og håp ble videre forstått for å ha en retningsgivende funksjon i informantenes endringsprosess. Vi fant også at informantenes bruk av begrepene ‘forventning’, ‘håp’ og ‘ønske’ varierte over tre dimensjoner knyttet til grad av forpliktelse, sannsynlighet og kjennskap til terapi. Konklusjon: Studien indikerer et behov for en kontekstuell utvidelse av utfallsbegrepet, som blant annet tar høyde for klienters fremtidige livsmål. Videre indikerer studien at hvilke begreper klienter bruker for å beskrive utfallene sine, kan gi viktig informasjon om eventuelle usikkerhetsfaktorer som kan tenkes å gjøre det vanskelig å formulere utfallet som et mål i terapi.