Familiekommunikasjon og foreldres psykiske helse i familier hvor et barn har en kronisk helsetilstand. En komparativ studie.

Abstract

Friske søsken til barn med kronisk helsetilstand har blitt identifisert som en gruppe som har økt risiko for psykososiale vansker. Kvaliteten i familiekommunikasjonen og foreldres psykiske helse har blitt identifisert som sentrale risikofaktorer for søskens psykososiale fungering. Dette er en komparativ studie av familier med og uten barn med kronisk helsetilstand som undersøker tre problemstillinger; 1) Er det en forskjell i hvordan friske søsken rapporterer kvaliteten i familiekommunikasjonen i familier hvor et barn har en kronisk helsetilstand sammenlignet med kontroller? 2) Er det en forskjell i selvrapportert psykisk helse hos foreldre til barn med kronisk helsetilstand sammenlignet med kontroller? 3) Er det en sammenheng mellom barns opplevelse av familiekommunikasjon og foreldres selvrapporterte psykiske helse? Metode: Denne studien er basert på datamateriale som ble innhentet i «Søskenprosjektet». Søskenprosjektet er et samarbeid mellom Psykologisk institutt ved Universitet i Oslo og Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser. Parent-Child Communication Scale ble benyttet for å måle barnets opplevelse av familiekommunikasjon. Depression Anxiety Stress Scales 21 Items ble benyttet for å måle foreldrenes opplevde psykiske helse. Utvalget består av to ulike grupper. «Søskengruppen» består av friske søsken (n = 106), fedre (n = 101) og mødre (n = 99) i familier hvor ett eller flere barn har en kronisk helsetilstand. «Kontrollgruppen» består av barn (n = 42), fedre (n = 42) og mødre (n = 42) i familier hvor det kun er friske barn. Forfatteren deltok i innsamling av kontrollgruppedata sammen med to andre studenter. Resultater: Bare én av hypotesene fikk støtte. Barna i søskengruppen rapporterte signifikant mindre åpenhet i kommunikasjon med mor og far sammenlignet med barna i kontrollgruppen. Det var derimot ingen signifikante forskjeller i foreldrenes rapportering av psykisk helse i de to gruppene. Det var heller ikke signifikante sammenhenger mellom barnets rapportering av familiekommunikasjon og foreldrenes selvrapporterte psykiske helse. Konklusjon: Søsken til barn med kronisk helsetilstand opplever mindre åpenhet i familiekommunikasjonen sammenlignet med søsken til friske barn. Kommunikasjon mellom foreldre og barn kan være et viktig fokus i forebyggende intervensjoner for å redusere risikoen for psykososiale vansker hos søsken til barn med kronisk helsetilstand. Funnene peker på et behov for flere komparative studier av familier hvor et barn har en kronisk helsetilstand som inkluderer en sammenligningsgruppe med familier med friske barn. Det er også behov for flere studier i en norsk kontekst, blant annet med sikte på å avklare i hvilken grad resultater fra internasjonale studier kan overføres til en norsk kontekst og vice versa.