| dc.description.abstract | Forfatter: Elisabeth Robstad Tittel: "De lever med meg." Terapeuters erfaringer fra arbeid med unge som skader seg selv Veiledere: Hanne Haavind og Line Indrevoll Stänicke Det er kjent at å arbeide med klienter som skader seg selv kan vekke reaksjoner hos terapeuter, som kan virke inn på behandlingsprosessen. Det er behov for økt kunnskap om hvordan behandlere best kan møte unge som skader seg selv. En bedre forståelse av hvordan dette arbeidet oppleves for terapeutene vil kunne bidra til dette. Kvalitative intervjuer med fem terapeuter med omfattende erfaringer fra poliklinisk arbeid med unge klienter som skader seg selv ble gjennomført, for å belyse tre forskningsspørsmål: 1) Hvordan forstår erfarne terapeuter unge klienter som skader seg selv? 2) Hvordan jobber terapeutene sammen med de unge klientene når de kommer i behandling? 3) Hvilke egne reaksjoner vekkes i dette arbeidet, og hvordan håndterer terapeutene dette? Intervjuene med terapeutene omfattet et bredt spekter av opplevelseskvaliteter, fra møter med og oppfølging av unge klienter, til mer teoretiske refleksjoner om eget behandlingsarbeid. Gjennom analysen av intervjumaterialet ble det formulert tre hovedtemaer: 1) Her er det smerte, fare og ensomhet – noen må være der for dem, som handler om terapeutenes forståelse av de unge klientene, 2) Skape en behandlingsrelasjon – by på kontakt og tilgjengelighet, finne mening og søke endring, som dreier seg om terapeutenes erfaringer fra selve behandlingen av unge klienter som skader seg selv og 3) De fortsetter å leve i meg – terapeutenes egne bekymringer og forhåpninger, som belyser terapeutenes opplevelser av hvordan de selv er blitt preget av erfaringene fra møter med de unge klientene. Innenfor hvert av disse hovedtemaene kunne terapeutene løfte frem en rekke eksempler og mer spesifikke betraktninger, som ble sortert som tilhørende temaer og undertemaer. I møte med unge som skader seg selv, kjenner terapeutene de unges smerte og ensomhet. Dette mobiliserer dem til å være der, og å forsøke å være til hjelp. Terapeutene virker å bevege seg på en linje mellom trygghet og utrygghet i dette arbeidet, som de bruker aktivt, ved å tilpasse intensiteten i engasjementet til den opplevde faren i de unges situasjon. Gjennom relasjonen til den unge forsøker de å finne ut hvilken mening det har for henne eller ham å skade seg selv, og å være tilgjengelig og tilstede for den unge. Arbeidet vekker reaksjoner hos terapeutene, i form av bekymring og belastning, men også forhåpninger og engasjement. Å hjelpe de unge virker å dreie seg om noe eksistensielt for terapeutene, i form av en opplevelse av mening, fellesskap og å kunne være til hjelp. Terapeutene åpner opp for at de unge kan leve med og i dem, og kan utvikle seg sammen med dem. Å skade seg selv vitner, slik de forstår det, om et sterkt behov for hjelp. Alvoret i det de unge gjør gjenspeiler alvoret i situasjonen de befinner seg i, som fanges opp av terapeutene, og mobiliserer dem. Det blir alvorlig også for dem. Kanskje er dette nettopp det mange av de unge trenger: En voksen som ser dem, er der for dem, bekymrer seg for dem og har de med seg i tankene, og som engasjerer seg for å hjelpe dem ut av noe som kan fortone seg som fastlåst. Dermed kan de, med terapeutenes hjelp, fortsette sin utvikling på veien til å bli selvstendige, unge mennesker, som etter hvert også kan ivareta, og leve med, seg selv. | nob |