| dc.description.abstract | Bakgrunn og formål: Det etterspørres nye behandlingstilnærminger for bedre å kunne hjelpe mennesker ut av spiseforstyrrelser. Bruk av bevegelse er foreslått som innfallsvinkel med potensiell terapeutisk gevinst hos denne pasientgruppen. I dag tilbys ulike former for bevegelsesbaserte intervensjoner som del av behandling av spiseforstyrrelser ved flere institusjoner. Videre antyder flere randomiserte kontrollerte studier at slike intervensjoner kan ha effekt på reduksjon av spiseforstyrrelsessymptomer. Pasientenes subjektive opplevelse av en slik behandlingstilnærming, er imidlertid knapt blitt undersøkt empirisk. Dermed kan det argumenteres for at forståelsen for bruken av bevegelse i behandling av spiseforstyrrelser er mangelfull. Studien som denne oppgaven er basert på, har som formål å undersøke terapeutisk anvendelse av bevegelse i behandling av spiseforstyrrelser. Videre har formålet vært å spesifikt utforske pasientenes subjektive opplevelse av dette, særlig med hensyn til hvorvidt det kan oppleves hjelpsomt og hvilken mening bevegelsene tillegges. Metode: Oppgaven er basert på et selvstendig forskningsprosjekt, initiert av forfatterne selv. Det metodiske designet er kvalitativt og eksplorerende, og bærer preg av skreddersøm, jamfør en “bricolage-tankegang”, for best mulig å belyse forskningsspørsmålet. Forskerne gjorde deltakende observasjon i tre ulike bevegelsesgrupper ved en institusjon med spesialisert behandlingstilbud for spiseforstyrrelser og gjorde dybdeintervju med 12 informanter om deres opplevelser av disse gruppene. Vi tilnærmet oss tekstmaterialet med tematisk analyse, inspirert av fenomenologisk fortolkende analyse. Resultater: Funn fra analysene er presentert under to hovedtemaer: 1) «Det som beveger seg» handler om at pasientenes opplever at deltakelse i bevegelsestimene vekker mye, et stort spenn av følelser og tilstander. 2) «Hjelpsomme rom» handler om hva som oppleves hjelpsomt og ikke hjelpsomt. En romlig metafor av fire ulike rom (Frirom, Terapirom, Ekkorom og Mellomrom), beskriver forskjeller i opplevelsene. Vi finner at informantene har skiftende opplevelser, og at de aktivt søker det rommet de trenger i gruppa. Når bevegelsesterapien kjennes hjelpsom, har informantene «nye og nærende erfaringer», knyttet til bevegelse, kroppen og andre sider ved seg selv. At de kjenner seg trygge nok, synes å være avgjørende for at de kan bevege seg i noe som er hjelpsomt. Støtte i ulike former bidrar til at det kjennes trygt, og åpner veien til å utforske noe potensielt nytt og nærende. Presentasjon av fire rekonstruerte fortellinger om deltakelse i bevegelsesgruppene, belyser hvordan ulike konstellasjoner av de nevnte temaene kan oppleves. Konklusjon: Denne undersøkelsen frembringer ny kunnskap om bevegelsesterapi i behandling av spiseforstyrrelser. Funnene antyder både hva pasienter opplever at de kan arbeide med i bevegelsesterapi, og hvordan dette kan skje. Et viktig funn er også at ikke alle opplever deltakelse i bevegelsesterapi som hjelpsomt. Vi foreslår åtte mulige kliniske implikasjoner, utledet av teoretisk og empirisk diskusjon av funnene. Ved at våre funn antyder hvordan bevegelse potensielt sett kan fremme subjektivitet og de-objektivisering, argumenterer vi for at studien utgjør gir et viktig bidrag til diskusjonen om hva behandling av spiseforstyrrelser bør fokusere på. | nob |