| dc.description.abstract | Målet med denne masteroppgaven er å få mer kunnskap om hvordan terapeuter opplever å arbeide med traumatiserte barn i psykisk helsevern for barn og unge. Studien er knyttet opp til et større forskningsprosjekt i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Temaet ble undersøkt gjennom semistrukturerte dybdeintervjuer med seks terapeuter som alle arbeider med traumatiserte barn i BUP. Intervjuene ble analysert ved bruk av fortolkende fenomenologisk analyse – Interpretative Phenomenological Analysis (IPA). Terapeutene ble spurt om hvordan de opplever selve terapimøtene med pasientene, og om hvordan arbeidet med traumatiserte barn eventuelt påvirker dem både faglig, personlig og privat. Videre handlet intervjuene om hvilke forhold ved jobben og privatlivet de opplever som støttende eller hemmende, i jobben som traumeterapeuter. Analysen resulterte i de tre overordnede temaene: «Møte med barna – fantastisk og grusomt», «Ringvirkninger – maktesløshet overfor en ond verden», og «Beskyttelsesfaktorer – å kle av seg jobben».» Terapeutene gir utrykk for et dyptfølt engasjement overfor pasientene, og opplever det å jobbe med traumatiserte barn som viktig og meningsfullt. Imidlertid opplever flere at arbeidspress kan gå utover kvaliteten på terapien. Alle opplever at traumepasientene påvirker dem på en annen måte enn pasienter med annen type problematikk. Det dreier seg om tilbakevendende bekymringer, tanker og bilder vedrørende barnas volds- og traumeopplevelser. For å hente seg inn og skaffe påfyll beskriver alle at kollegastøtte og partneren hjemme er viktige beskyttelsesfaktorer. Også det å benytte seg av en traumemetode kontra ikke å ha en metode, ser ut til å være en buffer mot belastninger. Ved å se resultatene i lys av fagtermene utbrenthet, sekundærtraumatisering og omsorgstretthet fant jeg at mange av terapeutenes opplevelser kan samsvare med rådende forståelse av særlig utbrenthet og sekundærtraumatisering. Flere beskriver hvordan tanker om traumepasientene medfører unngåelsesatferd, «flashbacks», søvnproblemer, mareritt og endret verdensbilde. Andre opplever også at bekymringer for traumepasientene kan medføre unødige bekymringer for egne barn, samt bidra til humørsvingninger som går utover familieliv og forholdet til partner. Noen beskriver også hvordan det å jobbe med barn utsatt for seksuelle overgrep, kan påvirke eget seksualliv. Terapeutene etterlyser mer veiledning, og særlig veiledning knyttet til emosjonelle reaksjoner. Studien reiser spørsmål om det er traumatiserte pasienter i seg selv som skaper overbelastning, eller om det må ses i sammenheng med andre faktorer ved arbeidsplassen. Ved å se funnene i sammenheng med Deci og Ryans (2000) selvdetermineringsteori, som vektlegger viktigheten av autonomi, kompetanse og tilhørighet på en arbeidsplass, tyder resultatene på at det er rammebetingelser ved arbeidsplassen som gjør terapeutene mer eller mindre sårbare for belastningene nevnt ovenfor. Særlig tyder studien på at arbeidspress og manglende opplevelse av autonomi på jobben, kombinert med manglende formell støtte og veiledning, kan påvirke graden av belastninger. | nob |