Hvordan opplever pårørende av rusavhengige å motta hjelpetilbud?

Abstract

I denne studien har jeg ønsket å belyse hvordan pårørende av rusavhengige opplever det å ta i mot hjelpetilbud. Gjennom å stille forskningspørsmålene: Hva fremmer eller hemmer pårørendes kontakt med pårørendetilbud? og hva slags tilbud etterlyser de pårørende? For å svare på disse spørsmålene har jeg foretatt kvalitativt intervju med fem mødre på Vestlandet som beskrev hvordan de opplevde å være pårørende og hvordan det var å ta imot hjelpetilbud. Jeg fikk kontakt med mødrene gjennom ulike pårørendegrupper i Bergensområdet. Ved bruk av fortolkende fenomenologisk analyse (IPA), kom jeg frem til fem hovedfunn: 1) Stigma til hinder for å ta imot støtte og støtte som et middel mot stigma 2) Sosial støtte i familie og nærmiljø på godt og vondt 3) Møtet med hjelpeapparatet kan øke eller redusere behovet for sosial støtte 4) Mangel på informasjon om pårørendestøtte 5) De pårørende ønsker ett bredere pårørendetilbud Mødrene i studien beskriver en lengre prosess opp mot det å ta kontakt med ett hjelpeapparat til seg selv. Stigma gjorde det vanskelig å ta imot støtte fra andre, samtidig som det var støtte fra andre som hjalp de med å legge stigmaet bak seg. Videre fortalte de om lite informasjon og veiledning i forhold til den rusavhengige og pårørendestøtte fra helsevesenet. De ønsket et helsevesen som ser de pårørende i deres bekymring og belastning og som kunne hjelpe de i en vanskelig livssituasjon som det å være pårørende er. Det å få tidlig støtte som pårørende av en med rusavhengighet er med på å minske belastninger og stress, samt fysisk og psykisk skade.