| dc.description.abstract | Imagine a person, say, an employer, who values gender equality, yet intuitively disqualifies female candidates in a job interview. Or someone else, a judge, who explicitly disapproves of racism, but nevertheless more readily perceives Black people as culpable of alleged crimes. And another, a teacher, who avows opposing classism, while tending to unconsciously evaluate the boys with a strong working-class accent as less talented.
Cases such as these are not difficult to imagine, since they frequently occur throughout all of our everyday lives. What is more difficult, however, is how to theorise about what they mean for the concept of being a ‘moral agent’: someone who determines their own behaviour in such a way that they can be said to have ‘moral responsibility’ for that behaviour. ‘Automaticity’, as exemplified above, has become a firmly established empirical psychological phenomenon. Most of people’s behaviour is found to be driven by automatic, affective, unconscious cognitive processes - not by conscious, rational reasoning.
In this thesis, I address the debates on automaticity in both the moral psychology and the moral responsibility literature. Firstly, I critically analyse the concepts that are employed, revealing how they shape the debate as well as the data. Furthermore, I explore a novel, alternative position that relates to both debates. Starting from data on the malleability of automaticity, I argue that developing one’s own ‘moral character’ can be conceptualised as an additional form of agency. In turn, moral responsibility for some automatic behaviour can be grounded in the opportunities one has had to engage with one’s character development. I test this approach by comparing it to other theories and argue that, besides being more empirically substantiated, it performs better in evaluating a wide range of moral scenarios. | en_US |
| dc.description.abstract | Sammendrag:
Forestill deg en arbeidsgiver som verdsetter likestilling, men som underbevisst undervurderer kvinnelige søkere ved jobbintervju. Og se for deg en dommer som eksplisitt misliker rasisme, men som likevel har lett for å oppfatte personer med mørk hud som klanderverdige når de blir anklaget for å ha begått lovbrudd. Eller tenke om en lærer som motsetter seg klassetenkning, men som ubevisst har en tendens til å anse gutter med sterk arbeiderklasseaksent som mindre begavede.
Tilfeller som dette er ikke vanskelig å forestille seg, fordi de ofte forekommer i hverdagen. Det er imidlertid vanskelig å se akkurat hva slike tilfeller har å si for vårt begrep om å være en ’moralsk aktør’; en person som styrer sine handlinger på en måte som gjør at hen kan sies å være ’moralsk ansvarlig’ for sine handlinger. ’Automatisitet’ som vi ser i eksemplene over, er et empirisk veletablert psykologisk fenomen. Mesteparten av menneskelig handling har vist seg å være et drevet av av automatiske, affektive, ubevisste kognitive prosesser – ikke av bevisst, rasjonell resonnering.
I denne avhandlingen tar jeg for meg debatter om automatisitet innenfor både moralpsykologi og litteraturen om moralsk ansvar. Først gir jeg en kritisk analyse av konseptene som brukes, og viser hvordan disse former debatten så vel som dataene. Videre utforsker jeg en ny, alternativ posisjon som relaterer seg til begge debattene. Med utgangspunkt i empirisk funn angående automatisitetens formbarhet argumenterer jeg for at utviklingen av ens egen ’moralske karakter’ kan forstås som en ytterligere form for aktørskap. Følgelig viser jeg at moralsk ansvar for enkelte automatiske handlinger hviler på ansvar man har for utviklingen av ens moralske karakter. Jeg tester denne tilnærmingen ved å sammenligne den med andre teorier og argumentere for at det, i tillegg til å være mer empirisk underbygget, gir bedre forklaringen av en rekke moralske scenarier. | |