Å stå i trøbbelet. Kartograferinger av barnehageforskningens metodologier. Postkvalitative passasjer og (ny)empiriske brytninger.

Abstract

Avhandlingen undersøker kritisk norsk barnehageforsknings kunnskapsproduksjon(er) og metodologi(er), visualisert gjennom flere rhizomatiske passasjer, ved å skrive en avhandling forskjellig. En passasje tilbyr en affirmerende vei inn til barnehagefeltets metodologiske praksiser. En annen passasje kobler på filosofiske begreper for å kartografere barnehagefeltets forskningstenkning, med forskjellighet. Passasjen om kollektiv skriving åpner for samskrivning, synliggjort i/med avhandlingens syv artikler som en assemblage.

Studien er affirmativ kritisk og filosofisk, fylt av et alternativt begrepsapparat – i tråd med Gilles Deleuze og Felix Guattaris mapping. De sier ‘[t]he map is open and connectable in all of its dimensions; it is detachable, reversible, susceptible to constant modification’ (1987, s. 12). Studien er eksperimenterende i sitt uttrykk og innhold og anvender posthumane og nymaterielle teorier, inspirert av feministene Karen Barad, Rosi Braidotti og Donna Haraway. Posthumane teorier løfter fram onto-epistemologi, der ‘knowing og being’, ‘diskurser og materie’ er sammenfiltret omkring forsker og det som utforskes, i stadige tilblivelse/’becomings’. Posthumane og nymaterielle teorier omfatter organiske og ikke-organiske, humane og mer-enn-humane fenomener i forskning.

En prosessontologi utfordrer dualismene natur/kultur, menneske/dyr, subjekt/objekt. Alternativt foreslås begrepene; forskjellsfilosofi, nomader, lines of flight, rhizomer, intensitet, tilblivelse, bevegelser, affekt og diffraksjoner. Begrepene anvendes til å bryte med og bevege dominerende antroposentriske barn/barndoms-oppfatninger i feltet. Begrepene relasjon og relasjonaliteter revitaliseres med spørsmål omkring empiri og ny-empiriens posisjon i post-kvalitativ forskning (eks. Patti Lather, Hillevi Lenz Taguchi, Bettie St. Pierre & Maggie MacLure). Studien søker etter data som sensorisk overraskende, provoserende og kroppslig bevegende, som forhåpentligvis kan generere noe nytt i postkvalitativ forskning. Studien plasseres innenfor en affirmativ prosess-filosofi, med tilblivelser, sammensetninger og bevegelse som drivkraft, som skapes, igjen og igjen.