«Partsprosessen og fornærmede»

Abstract

Straffeprosessutvalget leverte sin utredning i november 2016, om lag to år og fire måneder etter oppnevnelsen. Dette er alt for kort tid til å utarbeide et forsvarlig grunnlag for en helt ny straffeprosesslov. Den forrige lovkomiteen brukte over 12 år på å avgi sin innstilling, i 1969. Denne gang var det i mandatet fastsatt en urimelig knapp tidsramme, til 1. november 2016. I stedet for å overholde tidsrammen, burde utvalget ha meldt fra om at det ikke var mulig å levere et godt nok utkast på denne knappe tiden. En god straffeprosesslov er viktig både for samfunnet og for enkeltindividene. Det haster slett ikke med å få en ny lov, både jurysaken og opptak i rettsmøter kan løses uavhengig av dette. Tidsnøden for oppdraget kan ikke avhjelpes ved et sekretariat bestående av hele fire personer. Spesielt slående er mangelen på kompetanse i sivilprosess, for et arbeid der tvisteloven på flere punkter skulle tjene som mønster. Resultatet er blitt et lovutkast som lider av vesentlige svakheter. Her vil jeg konsentrere meg om feil og mangler som særlig rammer fornærmede og etterlatte i straffesaker. Men først noen bemerkninger om enkelte andre trekk ved lovforslaget (pkt 2-5).