| dc.description.abstract | Denne oppgaven undersøker kollegaveiledning i skolen fra et lederperspektiv. Det er viktig å utvikle en forståelse av kollegaveiledning fra et lederperspektiv fordi kollegaveiledning er et sentralt tiltak for å utvikle lærernes profesjonskompetanse (Lauvås, Lycke & Handal, 2017). Skolelederperspektivet er interessant å undersøke fordi skoleledere spiller en sentral rolle i læreres profesjonsutvikling (Whitworth & Chiu, 2015). Jeg undersøker i denne oppgaven et spesifikt konsept for kollegaveiledning som kalles kollegabasert veiledning (KBV). KBV er et konsept som er under utvikling. Det at KBV omtales som et konsept innebærer at det er et utkast til en modell for kollegaveiledning, og ikke en ferdig utviklet modell. Konseptet går ut på kompetanseutvikling mellom kolleger gjennom samtaler og observasjon av yrkespraktiske situasjoner. Jeg har intervjuet to avdelingsledere og en rektor som har prøvd ut dette spesifikke konseptet for kollegaveiledning som et kompetanseutviklingstiltak på sin skole. Ved å benytte en case studie med dybdeintervjuer muliggjøres undersøkelse av denne problemstillingen: Hvordan begrunner og reflekterer skoleledelsen over valg av kollegabasert veiledning (KBV) som kompetanseutviklingstiltak i skolen, og hvilke erfaringer gjør skoleledelsen seg fra utprøvingen av KBV ved sin skole? Problemstillingen undersøkes fordi det er sentralt å synliggjøre eventuelle føringer og rammeverk som påvirker skoleledernes valg og begrunnelser. Siden det er kort tid siden skolelederne har innført kollegabasert veiledning, muliggjøres undersøkelse av deres valg, refleksjoner og begrunnelser for valg ved innføring. Det gjør det også mulig å undersøke hvilke muligheter og utfordringer for profesjonsutvikling de har erfart ved utprøvingen. For å undersøke denne problemstillingen bygger jeg på Lauvås, Lycke og Handal (2017) sitt perspektiv på kollegaveiledning, Lai (2013) sitt kompetansebegrep og Kunnskapsdepartementet (2017) sine føringer. Det ble funnet at skolelederne reflekterer og begrunner over valg av KBV på bakgrunn av læreres behov, skolekultur og føringer om å heve elevresultater. Samtidig ble det funnet at skolelederne opplevde å ha høy grad av frihet til å strukturere KBV. Skolelederne var ny som skoleledelse på skolen for noen år tilbake. Når de begynte som ny ledelse opplevde de en skolekultur der lærerne viste motstand til nye endringer, lave elevresultater og lite samarbeid på tvers av trinn. Dette var rammeverket skolelederne jobbet med for å utvikle. De opplevde forventninger om å bedre skolekultur og elevresultater. Skolelederne valgte å innføre KBV som et av flere kompetanseutviklingstiltak på skolen. Friheten til å strukturere KBV muliggjorde tilpasning til skoleledernes rammeverk og føringer. Føringene belyses gjennom Kunnskapsdepartementet (2017) sine føringer om å jobbe med kompetanseutvikling i sikte mot å heve elevresultater. Gjennom KBV erfarte de muligheter for å styre innholdet mot overordnede mål som siktet mot å heve elevresultatene. Samtidig dempet de kontrollaspektet, ved at det var lærerne selv som skulle utvikle kompetansen gjennom samtaler og å observere hverandre. Balansen mellom overordnede mål og hensyn til lærere ses i lys av Lai (2013) hvor hun vektlegger strategisk kompetanseutvikling i tråd med overordnende mål, samtidig som hun vektlegger holdninger som sentralt for motivasjon i arbeidet. I skolens tilfelle; ønsket om å påvirke lærernes holdninger til KBV som kompetanseutviklingstiltak. Analysen viste tidligere erfaringer med høy grad av frustrasjon, samt at et tidligere kompetanseutviklingstiltak ble oppfattet som kontroll. Å ta hensyn til dette var viktig da skolelederne strukturerte og valgte KBV. Det ble funnet at ledelsen erfarte KBV som en mulighet for å utvikle lærernes profesjonskompetanse gjennom utvikling av handlingsrepertoar, refleksjon, kompetansedeling og skolekultur. Lauvås, Lycke og Handal (2017) fremmer refleksjon og praktisk yrkesteori (PYT) som grunnprinsipper i kollegaveiledning. De fremmer mulighet for av-privatisering av yrkespraksis gjennom samtaler som skal utvikle den veilededes profesjonskompetanse. Skolelederne la i større grad vekt på muligheter for å utvikle veileders handlingsrepertoar gjennom observasjon, men opplevde at det var vanskelig å tilrettelegge for observasjon. Skolelederne la midlertidig også vekt på diskusjon som en mulighet for å tilrettelegge for refleksjon om undervisningspraksis. Denne samtalen skulle innebære kompetansedeling for å se det helhetlige perspektivet på skolen. For å tilrettelegge for et helhetlig perspektiv satt de sammen veiledningspar på tvers av trinn, men med like basisfag. Denne sammensetningen begrunnes med muligheter for å forbedre skolekulturen og heve elevresultatene. Ved å velge case studie illustrerer min studie viktigheten av å ta hensyn til, og forstå skolekontekster når skoleledere skal innføre og prøve kompetanseutviklingstiltak. Denne studien har intervjuet skoleledere i en tidlig fase av utprøvingen av et spesifikt konsept for kollegaveiledning som kompetanseutviklingstiltak. Det er ønskelig med studier som følger slike prosesser tettere over tid, fordi det muliggjør en dypere forståelse av ledernes beslutninger og deres muligheter til å tilrettelegge for læreres profesjonsutvikling. Det er også behov for å studere prosessen fra et lærerperspektiv for å få tak i hvordan de opplever kollegaveiledning. Kollegaveiledning er et konsept med spesifikke kjennetegn. KBV kjennetegnes med høy grad av frihet for å strukturere tiltaket med hensyn til sammensetning av veiledningspar og innhold. Konseptet inkluderer en teknologisk applikasjon som skal støtte veiledningsprosessen med selvevalueringsskjema, observasjonsskjema og treningsplan. Det er behov studier som ser nærmere på selve applikasjonen og hvordan vurdering mellom kollegaer oppleves for lærerne. Behovet kan ses i lys av Stålsett (2009) som kritiserer styrende veiledning for å kunne føre til motstand. | nob |