| dc.description.abstract | Denne studien dreier seg om Cora Sandels lange novelle “Nina” (1949) og Agnes Ravatns roman Fugletribunalet (2013), som begge handler om erotisk aktive kvinner som etter en skandale i byen søker tilflukt hos en enslig mann som bor isolert på landet. Tesen er at de kvinnelige karakterenes oppførsel kan skyldes en lengsel etter et annet liv heller enn en promiskuøs tilbøyelighet. Identitet og sted vil henge sammen i analysen. Ikke bare fordi karakterene flykter fra byen til landet for å unnslippe sine problemer, men også fordi de er rotløse, hjemløse. I forbindelse med identitet og sted er skam-tematikken sentral fordi jeg mener at skamfølelser motiverer karakterenes flukt. Jeg tar for meg det tematiske og fortellertekniske og utfører en komparativ analyse av de to tekstene. Tekstanalysen er basert på narratologisk metode, og jeg støtter meg på Annemette Hejlsteds Fortællingen - teori og analyse [2007] og Jakob Lothes Fiksjon og film. Narrativ teori og analyse [1994]. Jeg har dessuten vært særlig interessert i løgn/sannhet-tematikken som AnnaCarin Billing fokuserer på i doktorgradsavhandlingen “Hvad er sannhet?” Studier i Cora Sandels novellistik (2002), og jeg knytter dette opp mot Joan Rivieres maske-teori slik hun beskriver den i artikkelen "Womanliness as a masquerade” (1929). Min teori er at skam og identitet kan knyttes til (særlig kvinnenes) mer eller mindre bevisste rollespill. De skjuler seg bak en løgn eller en maske som representerer visse forventninger til kvinnerollen, forventninger som forhindrer dem fra en mer autentisk selvfortelling. Psykologisk og også en del sosiologisk teori om skam og identitet er relevant å bygge på når en skal analysere fiktive karakterer, særlig når tekstuniverset inviterer til at teksten relateres til bestemte historisk-sosiale forhold, inkludert normer for kjønnet adferd og mentaliteter. Jeg har benyttet meg av psykiater Finn Skårderuds essay "Skammens politiske geografi" (2011), for å komme nærmere en forståelse av hva skam egentlig innebærer. I denne sammenheng har jeg også hatt nytte av Fortelling og følelse. En studie i affektiv narratologi (2016) hvor Per Thomas Andersen blant annet redegjør for æreskulturens innflytelse i en nordisk kontekst. Jeg har videre funnet det nyttig å bygge på Zygmunt Baumans Identity (2004), samt Anthony Giddens Modernitet og selvidentitet (utgitt på dansk 1996). | nob |