Vitalisme i Dagny Juels lyriske diktning

Abstract

Sammendrag Denne masteroppgaven undersøker hvordan Dagny Juels lyriske diktning kan sies å gi uttrykk for ulike vitalistiske sider. Bakgrunnen for å ta for meg Dagny Juels diktning er blant annet motivert ut fra et ønske om å vise at også kvinnelige forfattere passer inn i en vitalistisk sammenheng. Det er i stor grad det vitalistiske tankestoffet vi finner hos Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche som ligger til grunn for tolkningene mine. Mot slutten trekker jeg imidlertid inn Ebba Witt-Brattström i mitt forsøk på å foreta en nietzscheansk lesning av et kvinnelig forfatterskap, Vitalisme er dyrkelse av livet og livskreftene og alt det innebærer. Dagny Juel benytter seg av vitalistiske kjernesymboler for å skape en forbindelse mellom individet og naturen der mennesket settes i kontakt med livskreftene. Det oppstår en samklang mellom dikterjegets indre og rytmen i naturen. Det klanglige er av stor betydning i Dagny Juels diktning. Det er en oppfatning i den vitalistiske strømning at musikk og dans er det mest umiddelbare uttrykk for livsviljen. Dagny Juel skaper musikalske stemninger i sin lyrikk og forsøker å gjøre språkets rytmiske og musikalske elementer betydningsbærende. Under det hele ligger det en naturmystikk som er vitalistisk i sin kjerne. Gjennom et rytmisk språk, bilder og et lyrisk jeg skapes det et subjektivt uttrykk for jegets følelser som gis vitalitet når de knyttes til naturkreftene. Det er alltid to sider ved livet, og dynamikken mellom dem driver livet videre fremover. Det gode og det vonde, det produktive og det destruktive utgjør det samlede spill av krefter som er livet. Og det vonde er en side ved livet man må omfavne og anerkjenne som nødvendig. I Dagny Juels kvinnelige subjekter finner vi en angst for tilintetgjørelse og selvutslettelse som står i kontrast til ønsket om å omfavne de destruktive sidene ved livet. De trekkes mellom ønsket om kjærlighet og vissheten om hvor destruktiv den kan være. Dagny Juel synes i stor grad å omfavne de destruktive sidene ved livet. Undergangsmotivene er tydelige i hennes diktning, og også disse kan være uttrykk for vitalistiske krefter. I undergangen ligger det en kime til utvikling og nytt liv. I avslutningen knytter jeg en slik holdning an til tanken om at det i et vitalistisk tankestoff ligger en mulighet til å se en utvikling for kvinnens plass i samfunnet, og det åpnes en vei for fremveksten av «den nye kvinnen». Dagny Juel kan sies å skrive seg inn i det vitalistiske feltet ved å vise frem ulike sider ved livskreftene og ved å gi stemme til et ønske hos kvinnen om å skape en forandring i sin tilværelse.