Abstract
Tittel: Tverrfaglig samhandling i skolevegringssaker Formål: Oppgaven har undersøkt hvordan skolen, PPT og BUP forholder seg til hverandre og samhandler i skolevegringssaker. Kravet i samhandlingsreformen er at ulike instanser skal forbedre sin tverrfaglige samhandling. Ambisjonen har vært vil være å gi ny og anvendbar kunnskap om dette, avgrenset til oppgavens tema. Problemstilling: Hvordan oppleves den tverrfaglige samhandlingen mellom skole, PPT og BUP om elever som viser symptomer på skolevegring? Forskningsspørsmål: 1. Hvilken forståelse har du av begrepet skolevegring, og hva tror du kan være grunnen til at det er et økende problem? 2. Hva er du opptatt av i den tverrfaglige samhandlingen? 3. Hvordan syns du de ulike profesjonene påvirker den tverrfaglige samhandlingen, og hvilken behandling synes du fungerer? Teori: Oppgaven bruker fire teoretiske perspektiver: profesjonsperspektivet, tverrfaglig samhandling, om mandat og oppgaver for de konkrete instansene, samt om fenomenet skolevegring. Metode: Studien anvender en kvalitativ intervjuundersøkelse med til sammen fem informanter fra skole, PPT og BUP. Funnene kan oppsummeres slik: • Skolevegringsbegrepet er omdiskutert. Det knyttes ofte til angst og depresjon som kan forløpe seg annerledes hos barn og unge enn hos voksne. Det kan derfor være behov for mer kunnskap om dette for å kunne skille mellom skulk og skolevegring. En økning i antall skolevegringssaker kan komme av at barn og unge opplever prestasjonsjag på skolen og at barn og unge tåler mindre motgang nå enn tidligere. • Tverrfaglig samhandling styrkes av god møtekultur som forutsetter at instansene er forberedt og har forpliktet seg til de oppgaver som har blitt bestemt på forhånd. Kontakt-lærer bør lede det tverrfaglige teamet og kunne utføre oppgaver som overlapper BUPs oppgaver, som for eksempel å reise hjem til eleven for å synliggjøre at vedkommende er ventet tilbake til skolen. Det ble poengtert at psykisk helse bygges på skolen og ikke på et kontor. Dessuten er det behov for mer kunnskap om skolevegringsproblematikk. • Profesjonene bygger på ulike kunnskapstradisjoner og ser derfor med forskjellige «blikk» på brukeren. Det kom fram at behandlerrollen var mer fremtredende enn pedagogrollen. Spesialpedagogen i BUP kan ha en nøkkelrolle i samhandlingen ved å være en «oversetter» av helsespråket når dette diskuteres i den tverrfaglige samhandlingen. Det etterspørres mer kunnskap om hverandres profesjoner for å imøtekomme en forventet økning i spesialisttjenesten. Kognitiv atferdsterapi samt relasjonsbasert mestringsorientert miljøterapi ble trukket fram som gode behandlingstiltak for å hjelpe brukeren til selvregulering og mestring. Konklusjon: Skole, PPT og BUP er avhengige av hverandres kunnskap og engasjement for at elever med skolevegring skal oppleve å bli ivaretatt på best mulig måte. Det er en felles forståelse av hva skolevegring innebærer, men ulik bruk av begreper i tilknytning til dette. Læreren har en viktig rolle for å få til den tverrfaglige samhandlingen, og bør få fullmakter til å ta utradisjonelle valg som overlapper BUPs oppgaver. En økning i antall skolevegringssaker kan blant annet ha sammenheng med overbeskyttende foreldre og forventningspress fra skolen og omgivelsene. Det kan oppleves som om den tverrfaglige samhandlingen kan styrkes dersom roller fra ulike profesjoner blir anerkjent som en fordel i behandlingen framfor at dette legger grunnlag for rivalisering. Det kom også fram at spesialpedagogen i BUP kan være en brobygger mellom helse- og skoleperspektivet. Brukermedvirkning vil være avgjørende for å lykkes i behandlingen der brukeren får hjelp til selvregulering og mestring.