Scenekunst for barn som estetisk erfaring. En teoretisk refleksjon over pragmatisk estetikk i lys av arbeidene til John Dewey og Richard Shusterman.

Abstract

Hvordan man kan tenke forholdet mellom forestilling og publikum i scenekunst for barn med utgangspunkt i pedagogisk teori – på en måte som også ivaretar kunstneriske perspektiver? Temaet for denne teksten er den estetiske erfaringen som et anvendt begrep i kunstnerisk arbeid med scenekunst for barn og unge. Denne tematikken har to undertematikker: Estetisk erfaring som begrep i lys av den pragmatiske estetikken, og den pragmatiske estetikken som en posisjon i arbeidet med scenekunst for barn og unge. I tekstens første del kontekstualiserer jeg den pragmatisk estetikken, både gjennom å se på sammenhengen denne har med pragmatismen som filosofisk tradisjon for øvrig, og gjennom sammenligning med andre estetiske tradisjoner som den kontinentale og den analytiske. Jeg presenterer videre ni punkter som beskriver det karakteristiske for en pragmatisk estetikk. I dette er den amerikanske pragmatisten Richard Shustermans bok Pragmatist Aesthetics: Living Beauty, Rethinking Art (2000), min viktigste kilde. Videre utforsker og diskuter jeg den pragmatiske estetikkens grunnleggende begrep, nemlig estetisk erfaring, slik dette fremkommer i den amerikanske pragmatisten John Deweys bok Art as experience (2005). I denne redegjørelsen retter jeg en spesiell oppmerksomheten mot de strukturelle og kvalitative betingelsene for interaksjonen som skjer mellom kunstobjekt og publikum i og med en estetisk erfaring. Jeg fokuserer også på hvordan kunstens kroppslige og sanselige dimensjon ivaretas innenfor den pragmatiske estetikken og den estetiske erfaringen. Jeg avslutter med å se på noen kritiske bemerkninger som kan reises mot begrepet. I andre del av teksten ser jeg på hvordan den pragmatiske estetikken kan være en interessant posisjon for arbeidet med teori om og produksjon av scenekunst for barn og unge. Dette feltet preges av en dikotomisk forståelse av forholdet mellom kunst og pedagogikk, noe som etter mitt syn er uproduktivt for feltets utvikling. Toneangivende og aktuelle forskere på feltet scenekunst for barn og unge, arbeider seg ut denne dikotomien ved å si at scenekunsten har en heteronom dimensjon. Men gjennom det delte pedagogiske og kunstneriske målet om forbedret erfaring, kan den pragmatiske estetikken være en minst like relevant og viktig filosofisk estetisk posisjon og teoretisk ramme. Avslutningsvis diskuterer jeg noen muligheter og utfordringer som ligger i det å se på scenekunst for barn og unge som estetisk erfaring.