| dc.description.abstract | Barnehagens rammeplan har gjort digital praksis obligatorisk i norske barnehager og vektlegger at barn skal leke med digitale verktøy (Kunnskapsdepartementet, 2017). Et populært digitalt verktøy i norske barnehager er nettbrett (Jacobsen, Kofoed og Loi, 2016). Et hovedfunn fra den sparsomme tidligere forskningen fra skandinaviske barnehager om digital praksis viser at det er mye tvil og usikkerhet blant barnehageansatte om hvordan digitale verktøy bør brukes i barnehager, som kan tyde på at barnehageansatte bør øke sine kunnskaper og ferdigheter når det gjelder hvordan de kan støtte barns digitale praksis (for eksempel Bølgan, 2012; Hernwall, 2016; Jacobsen et al., 2016; Jernes, Alvestad og Sinnerud, 2010; Lafton, 2012). Lite forskning er gjort om barns bruk av nettbrett i barnehage, men noe tyder på at barns bruk av nettbrett i større grad kan legge til rette for barns egenbidrag enn bruk av andre digitale verktøy (Kjällander og Moinian, 2014; Petersen, 2015). Barnehager som bruker nettbrett med barna rapporterer om mer kreative aktiviteter, større omfang av digital praksis og mer sosial bruk enn barnehager som ikke bruker nettbrett med barna (Jacobsen et al., 2016). De tre forskningsspørsmålene i denne eksplorerende, kvalitative undersøkelsen er: Hva karakteriserer barns lek med nettbrett i barnehage, hvordan bruker barn nettbrett som medierende verktøy i barnehage og hvordan forhandler og etablerer barn normer i lek med nettbrett i barnehage. Anvendt teori forstår lek som flertydig (Sutton-Smith, 1997), et element i barnekultur (Corsaro, 2011; Goodwin, 1995; Hughes, 1999; Selmer-Olsen, 1997), en magisk sirkel (Huizinga, 1949; Salen og Zimmerman, 2004), avhengig av innramming (Bateson, 1987; Goffman, 1972, 1986) og et uttrykk for motstand (Cohen, 2011; King, 1982; Selmer-Olsen, 1997; Øksnes, 2008b, 2017). Selander og Kress’ (2010) modeller for læringssekvenser utgjør strukturerende modeller for undersøkelsens funn. Et premiss undersøkelsen er også at all handling er mediert via intellektuelle og fysiske redskaper, og situert i spesifikke sosiale sammenhenger (Lave og Wenger, 1991; Säljö, 2001). Utvalget i undersøkelsen består av 18 fire- og femåringer og to barnehagelærere i to private barnehager i to større kommuner. Begge barnehagene har uttalte mål om digital praksis, og bruker nettbrett aktivt til vanlig. Tre timer og 17 minutter videoobservasjoner av barnas lek med nettbrett er innhentet med et vandrende videokamera (Heath, Hindmarsh og Luff, 2010). Kvalitative semi-strukturerte intervjuer av barnehagelærerne (Kvale og Brinkmann, 2010) ble gjennomført som en forberedelse (screening) til videoopptakene (Yin, 2014). Videoopptakene ble analysert gjennom konstruksjon av en innledende katalogisering og oversikt over materialet, før enkelte kortere episoder av interesse ble valgt ut og transkribert (Heath et al., 2010). Analysen vektla multimodale kommunikasjonsformer (Kress, 2010; Streeck, Goodwin og LeBaron, 2011). Gjennom en bevegelse mellom transkripsjoner og hele videoopptaket, og mellom det empiriske materialet, tidligere forskning og teori, har undersøkelsens funn utviklet seg (Engle, Conant og Greeno, 2007). Undersøkelsens hovedfunn er at barnas lek med nettbrett i barnehage kan beskrives og forklares som en bevegelse langs en akse mellom orden og uorden. Barna ser ut til å trekkes mot å gjøre det som øker deres følelser av autonomi, som kan finnes i lek preget både av orden og uorden. Barnas bruk av nettbrett som medierende redskap i lek i barnehage kan beskrives og forklares som mer og mindre åpent eller lukket spillsystem og -design. Åpent/lukket spillsystem beskriver hvordan deltakernes bruk av andre artefakter former leken med nettbrettet, mens åpent/lukket spilldesign beskriver hvordan deltakerne lar klart definerte mål være styrende for leken med nettbrett. Barnas bruk av nettbrettet og andre tilgjengelige ressurser avgjør om det kan beskrives og forklares som lek, ikke ressursene alene. Barnas former for deltakelse i lek med nettbrett i barnehage kan ofte beskrives og forklares med begrepstrioen spiller-hjelper-tilskuer, og byttetid er én norm i barnas forhandlinger om disse formene for deltakelse. Funnene i undersøkelsen kan ikke generaliseres til en større populasjon, men kan bidra til kunnskap om barns lek med digitale verktøy i barnehage. Utvikling av relevant teori for å beskrive og forklare barns lek med digitale verktøy kan gjøre barnehageansattes tvil og usikkerhet i møte med digitale verktøy mindre, og gi grunnlag for en mer informert digital praksis. Det er behov for mer og metodisk variert forskning om digital praksis i barnehage. | nob |