| dc.description.abstract | Tema og område for studien Denne studien omhandler kunnskapsdeling i en ny barnevernsatsing i Oslo kommune som bygger på et tverrfaglig samarbeid mellom ulike instanser. Empirisk er dette interessant fordi tverrfaglighet i økende grad brukes i mange organisasjoner. Teoretisk er det interessant fordi tverrfaglighet regnes som en avgjørende måte å organisere arbeidet på i dagens samfunn (Lauvås & Lauvås, 2004; Vaast & Levina, 2005). Å bringe mennesker med ulik faglig bakgrunn sammen anses som nødvendig for å utvikle ny kunnskap (Carlile, 2002, 2004; Newell, Robertson, Scarbrough & Swan, 2009). For at tverrfaglig samarbeid skal foregå på en hensiktsmessig måte, og tjene til det formålet å utvikle ny kunnskap må man overkomme noen utfordringer som kan oppstå knyttet til de ulike aktørenes kunnskap. Disse utfordringene kan forstås som kunnskapsgrenser (Carlile, 2002, 2004). Kunnskapsgrenser blir dermed et aktuelt tema å undersøke nærmere i tilknytning til tverrfaglig samarbeid. For å kunne si noe om det tverrfaglige samarbeidet tar studien utgangspunkt i følgene problemstilling: Hvordan foregår det tverrfaglige samarbeidet i Barnehjernevernet? Denne problemstillingen vil besvares med utgangspunkt i tre forskningsspørsmål: 1. Hvordan tilrettelegges det for kunnskapsdeling i det tverrfaglige samarbeidet? 2. I hvilken grad finnes det kunnskapsgrenser i det tverrfaglige samarbeidet? 3. Hvis det finnes kunnskapsgrenser her, hvordan overkommes disse? Det teoretiske rammeverket som ligger til grunn for studien er i stor grad bygget på Carliles (2002, 2004) teori om kunnskapsgrenser. Metode Denne studien er en kvalitativ casestudie av det tverrfaglige samarbeidet i Barnehjernevernet i Bydel Gamle Oslo. Studiens empiriske grunnlag er basert på seks semistrukturerte intervjuer, observasjon av møter og dokumentanalyse. Dette datamaterialet har dannet grunnlaget for analyse og diskusjon med det formål å besvare problemstillingen og underliggende forskningsspørsmål. Hovedfunn og konklusjon I studien har samarbeidsformen i Barnehjernevernet blitt karakterisert som tverrfaglig, i lys av Newell et al. (2009) sin kategorisering, og det ser ut til at de ulike aktørene i samarbeidet ser verdien i å jobbe på tvers av fag. Funnene indikerer at syntaktiske, semantiske og pragmatiske kunnskapsgrenser er noe som kan oppstå i det tverrfaglige samarbeidet. Syntaktiske og semantiske kunnskapsgrenser ser ikke ut til å være utfordringer av vesentlig betydning for samarbeidet, da disse kunnskapsgrensene overkommes relativt lett når de oppstår. Slike utfordringer er knyttet til språk og fortolkning, hvor en kultur for å spørre hverandre, utviklingen av et felles språk, samt bruk av visuelle hjelpemidler og kasuser bidrar til å overkomme slike kunnskapsgrenser. Pragmatiske kunnskapsgrenser ser derimot ut til å være av større betydning. De ulike aktørenes interesser kan skape utfordringer for samarbeidet, til tross for at man har jobbet proaktivt for å unngå at disse utfordringene skal bli fremtredende. Studien bidrar med rik innsikt i hvordan kunnskapsdeling foregår, samt kunnskapsgrenser overkommes i det tverrfaglige samarbeidet i Barnehjernevernet. Med Yin (2010) sine perspektiver på analytisk generalisering, kan man tenke seg at funn fra denne casestudien kan brukes for å si noe om man ville funnet lignende resultater i tilsvarende situasjoner. | nob |