| dc.description.abstract | FORMÅL: Formålet med denne oppgaven er å undersøke og besvare oppgavens problemstilling om hvordan barn og unge opplever å miste et søsken i selvmord, hvilke erfaringer de har med skolens oppfølging, og hvilke tiltak som bør implementeres. For å muliggjøre dette er oppgaven todelt, hvor første del tar utgangspunkt i teori på feltet. Teorien som tillegges vekt baserer seg på faglitteratur og forskningsartikler om selvmord, etterlatte barn, sorg og skolens rolle i krisehåndteringer. Oppgavens andre del vil omhandle studiens empiri og vil avslutningsvis sammenfattes med den presenterte teorien. METODE: Kvalitativt forskningsintervju med fenomenologisk tilnærming vil bli benyttet som forskningsmetode, med hensikt om å få en dypere forståelse for etterlattes erfaringer med skolens oppfølging. Intervjuene er semistrukturerte og baserer seg på spørsmål i en utarbeidet intervjuguide. Empirien tar utgangspunkt i fem etterlatte sine historier. Datamaterialet er kodet og analysert i tråd med en temasentrert tilnærming, hvor kategoriene som presenteres er dannet på bakgrunn av informantenes besvarelser. Kategoriene som legger grunnlaget for analysen er informasjon, skolefungering, emosjonell støtte, tilrettelegging og oppfølging. HOVEDFUNN OG KONKLUSJONER: Funnene tyder på at søskens selvmord medfører en sorg som karakteriseres av et bredt spekter med følelser for etterlatte barn, og innebærer ofte flere typer sorgreaksjoner enn det etterlatte ved andre typer dødsårsaker opplever. Funnene i studien viser at etterlatte barn har sprikende erfaringer med skolens oppfølging, hvor noen opplever skolen og dens ansatte som en trygghet i skolehverdagen, mens andre opplever å ikke få noen som helst form for hjelp på skolen i tiden etter dødsfallet. Funnene tyder på at norske skoler arbeider svært ulikt i oppfølgingen av etterlatte barn, noe som gjør at skolers krisehåndtering er tilfeldig og usystematisk. | nob |