| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie av hvordan styringssystemet i Oslo kommune erfares av rektorer i ungdomsskolen. Formålet med studien er å undersøke hva som kjennetegner rektorers bruk av elevenes vurderingsresultater, samt å drøfte hvordan rektorene blir ansvarliggjort i styringssystemet. Problemstillingen for forskningsarbeidet er: Hva kjennetegner rektorers bruk av vurderingsresultater i styring og ledelse av skolen, og hvordan erfarer rektorer å bli ansvarliggjort i styringssystemet i Osloskolen? Med denne problemstillingen som utgangspunkt, har jeg foretatt en fenomenologisk-orientert casestudie. Basert på fem kvalitative intervjuer av rektorer på ungdomsskoler i Oslo kommune, undersøker jeg hvordan resultatstyring og ansvarliggjøringsprosesser iverksettes i styringssystemet i Oslo. På bakgrunn av dette, diskuterer jeg bruk av resultater i spennet mellom kontroll av skolens arbeid på den ene siden, og som grunnlag for læring og utvikling på den andre siden. Mitt forskningsprosjekt bidrar dermed med beskrivelser av hvordan rektorer erfarer egen rolle som skoleleder i styringssystemet i Osloskolen. Dessuten bidrar studien til å utdype kunnskap om hvordan offentlig styring har implikasjoner for rektorenes erfaring av sin egen lederrolle i skolen. Det er formulert to forskningsspørsmål som konkretiserer problemstillingen: 1. Hva forteller rektorene om bruk av vurderingsresultater på skolen? 2. Hvilke ansvarliggjøringsmekanismer erfarer rektorene fra ulike aktører innenfor styringssystemet i Oslo? For å belyse og drøfte oppgavens problemstilling, trekker jeg veksler på forskningslitteratur om styring, ledelse og ansvarliggjøring. Her viser jeg til forfattere som diskuterer hvordan rollen som rektor formes av styring i skolen, samt ser ledelse i lys av de krav og forventninger som stilles til elevenes vurderingsresultater (Burke, 2005; Hopmann, 2008; Langfeldt, Elstad, & Hopmann, 2008; Møller, 2009, 2017; Robinson, 2011; Sinclair, 1995). Forskningen peker på det økte resultatansvaret rektor har i denne sammenhengen, og hva som er de sentrale oppgavene som rektor må gjøre i samarbeid med andre i personalet. Av data fremkommer det at elevenes vurderingsresultater legger føringer for hvordan rektorene styrer og leder skolen. Rektorene bruker elevenes vurderingsresultater først og fremst for å kartlegge og dokumentere læring, for deretter å bruke dem videre i ledelse av lærernes undervisningspraksis. Dessuten brukes resultatene til å videreutvikle planer og utviklingstiltak på skolenivå. Skriftlig eksamen og nasjonale prøver blir i størst grad brukt av rektorene i arbeid med resultater på skolen. Formålene med bruk av vurderingsresultatene handler hovedsakelig om læring og forbedring av resultater for den enkelte elev, så vel som utdanningssystemet. Et interessant funn her er at rektor har egne resultatmøter med lærerne, med fokus på hvordan de skal jobbe for å forbedre elevenes resultater til neste gang de testes. Rektorene oppgir at de opplever høye forventninger fra overordnede myndigheter og offentligheten om at elevene stadig skal forbedre vurderingsresultatene. Dette er forventninger rektorene er opptatt av å kunne innfri, og som preger rektorenes ledelse av skolen. Dette fører til en forventningsstyrt ledelse i Osloskolen. Ved å knytte rektorenes arbeid til teori om accountability, skisserer jeg hvordan rektorene blir ansvarliggjort for resultater i skolen. Alle rektorene oppga at de hovedsakelig opplever ansvarliggjøring basert på resultater fra overordnede myndigheter, av utdanningsetaten og Oslo kommune som skoleeier. Resultatansvaret blir kommunisert gjennom områdedirektøren, der resultatene og rektors arbeid knyttet til dem blir etterspurt. Resultatansvaret kommer særlig til uttrykk i personlig medarbeidersamtale mellom rektor og områdedirektør. Det foreligger derimot noen variasjoner i hvordan rektorene omtaler ansvarliggjøringen, og hvilke typer ansvarliggjøring rektorene trekker frem. Dette sammenfaller med Sinclair (1995), som skriver at accountability er situasjonsbetinget, og varierer på bakgrunn av kontekst, tid og sted. Min undersøkelse tyder på at styringssystemet i Oslo kommune legger opp til åpenhet og innsyn i skolens resultater, som på flere måter bidrar til offentlig ansvarliggjøring av rektorene. Informantene oppgir at de opplever ansvarliggjøring i offentligheten via media, foreldre og potensielle foreldre. Ingen av de rektorene jeg intervjuet stilte seg imidlertid negativ til åpenheten og innsynet i skolens resultater i offentligheten, men syntes snarere å akseptere at de blir ansvarliggjort. En mulig forklaring på rektorenes positive innstilling til innsyn i skolens resultater, er at rektorene kan vise til gode resultater ved egen skole. Studien finner flere ansvarliggjøringsmekanismer i styringssystemet i Osloskolen, som preger rektors rolle som skoleleder. Disse er: offentliggjøring av resultater, personlig medarbeidersamtale, karakterbasert skoleinntak, medias rangeringer av skolers resultater, desentraliseringen i styringssystemet og fritt skolevalg. Rektorene fremstår som lojale til det hierarkiske og accountability-baserte interne styringssystemet, som de mener legitimeres av den profesjonelle rollen de har i jobben som skoleledere. Undersøkelsen konkluderer med at rektorer i Osloskolen erfarer å være en del av et hierarkisk og accountability-basert styringssystem, der samspillet mellom styringsnivåer og styringsmidler bidrar til en sterk vektlegging av resultater og ansvarliggjøring av rektor som leder på skolen. | nob |