Vilje og motvilje: Fortellinger bak ikke-anmeldte voldtekter

Abstract

Denne oppgaven handler om kvinner som har blitt voldtatt, men som ikke har anmeldt voldtekten. Voldtekt forstås i denne oppgaven som en handling der offerets vilje overvinnes på en særlig seksuell måte. I denne handlingen frarøves hennes mulighet til å handle. Hun nektes å være aktiv og anerkjent som en fullverdig deltaker i den seksuelle interaksjonen. Hun har ingen kontroll og hun har ingen reelle valg. Begrepet voldtekt er nærmest uløselig knyttet til forventningen om å anmelde. De siste tiårene har det blitt satt inn ressurser og for å bekjempe seksuell vold mot kvinner. Derfor kan en kan trolig hevde at holdninger til voldtekt har blitt bedre, og at støtte- og rettsapparatet er bedre egnet til å hjelpe og å behandle voldtekt. Likevel er det mye som tyder på at de fleste voldtektsutsatte forblir tause. Få ber om hjelp, få forteller om voldtekten til andre, og enda færre anmelder den. En vanlig forklaring på dette er at personer som har blitt voldtatt ikke kjenner seg, og sin erfaring, igjen i de eksisterende fortellingene om voldtekt og voldtektsutsatte. Dette hindrer dem i å anmelde eller fortelle om sine opplevelser. Til denne oppgaven har jeg intervjuet elleve kvinner som har blitt voldtatt. Selv om de, mer eller mindre, begrepsfester sin erfaring som voldtekt, har de ikke anmeldt denne. Jeg bruker derfor deres fortellinger til å forsøke å belyse følgende spørsmål: Hva handler fortellingene bak ikke-anmeldte voldtekter om, og hvordan kan slike fortellinger forklare hvorfor noen kvinner ikke anmelder, eller forteller om, voldtekt?