| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om opplevelser ved soning med elektronisk kontroll. For å undersøke dette er studien basert på empiriske data, som et resultat av fem intervjuer med personer som soner med fotlenke og fire ansatte ved et friomsorgskontor. Oppgaven søker videre en forståelse av de mekanismer som spiller inn for å hindre tilbakefall til kriminelle handlinger. Dette blir gjort med utgangspunkt i teorier om desistance og sosial kapital, samt med et straffehistorisk perspektiv. Den kriminalpolitiske debatten knyttet til straffegjennomføring med elektronisk kontroll har vært preget av store uenigheter og mange var lenge kritisk til ordningen. Kritikken baserte seg på at private hjem blir omgjort til fengsler og at soningen blir for ”lett”. Samtidig som ordningen har vært gjenstand for sterk kritikk har det stadig blitt bevilget mer midler for å øke soningskapasiteten – for første gang er det nå flere som påbegynner soning med alternative straffeformer enn i fengselssanstalt. Denne oppgaven forsøker å belyse betydningen soningsbevissthet har på viljen til å opprettholde et liv fritt for kriminalitet. Straffegjennomføringen kan føles vanskelig å gjennomføre, men likevel ”riktig”. En slik soningsbevissthet kan gi mer mening til straffen ved at den domfelte opplever soningen som en del av noe større. Dette kan igjen forsterke desistance-prosessen og hindre tilbakefall. En interessant oppdagelse i studien var drømmen om det vanlige A4-liv og beskrivelser av en ønskehverdag. En slik ønskehverdag bestod av en romantisering av det hverdagslige og handlet i hovedsak om å slippe innblanding i hvordan man velger å styre livet sitt, og små ting som å kunne gå på butikken når de selv vil og kaste søpla når den er full heller enn når aktivitetsplanen sier de kan dra hjemmefra. De domfelte straffes til et A4-liv som er vanskelig å mestre, men som samtidig er etterlengtet. Vissheten om at man kunne sittet i fengsel forsterker ønsket om tilhørighet og nærhet til hverdagen. Ved å underlegges kontrollen som opplegget rundt fotlenka medfører, skal lovbryterne forberedes til å ”mestre livet” etter endt soning. Elektronisk kontroll åpner for en pause fra livet man har levd og livsstilen man har hatt og kan slik opptre som en vanebryter. Under intervjuene jeg gjennomførte ble ordet rutine stadig tatt opp som noe positivt. Ved å tvinges til å strukturer hverdagen uten mulighet for å avvike fra denne planen føres de inn i en forutsigbar hverdag. De domfelte straffes til et mer rutinepreget liv, samtidig som de lengter etter denne strukturen. Dette passer godt inn i stortingsmeldingen med formålet at straffen skal virke holdningsskapende på sikt og dermed gjøre samfunnet tryggere. For å vise til konkrete styringsteknikker som gjør seg synlig ved elektronisk kontroll tar jeg utgangspunkt i Michel Foucault sin historiske gjennomgang av straffevesenet frem til moderne tid. Dette ved hjelp av den panoptiske modell og regjeringsbegrepet. Hensikten er å vise at fotlenkens virkning opererer både direkte og indirekte, synlig og usynlig, for å forme de domfelte til å ”passe inn” i samfunnet og bli i stand til å forvalte sitt eget liv. Du læres frihet og tvinges til å bestemme selv, riktignok innenfor statens premisser. Slik skal straffen virke ved at lovbryterne endres slik at de i fremtiden ikke vil begå nye lovbrudd. Ved å løfte blikket og se elektronisk kontroll som en del av en kriminalpolitisk utvikling forsøker jeg å peke på i hvilken samfunnsmessig kontekst fotlenkesoningen beveger seg i. Jeg tar utgangspunkt i beskrivelsen av den nye pønologien og senmoderniteten for å vise til en kriminalpolitisk utvikling i vestlige samfunn med kjennetegn som systemeffektivitet og risikovurderinger. Det kan problematiseres om disse forholdene i like stor grad gjelder for norske forhold, da rehabiliteringsideologien fremdeles er et sentralt mål. På samme tid begrunnes noe av suksessen ved elektronisk kontroll i nettopp kostnadsinnsparinger og lave tilbakefallsrater som bevis på at fotlenkesoningen fungerer godt. Dette er tendenser som klart bærer preg av den nye kriminalitetskontrollen som Garland og Feeley og Simon beskriver. | nob |