| dc.description.abstract | Med forankring i kritisk grønn kriminologi søker denne studien å avmystifisere fenomenet og konseptet «dyrepoliti» i Norge og Sverige. Bakgrunnen er opprettelsen av djurskyddspolisen i Stockholm i 2011 og dyrekrimprosjektet i Trøndelag i 2015. Med gruppenes opprettelse har flere ment at Norge og Sverige har fått eget dyrepoliti, i likhet med land som Storbritannia og USA. Studien fokuserer derfor på dette spørsmålet: Hvordan kan vi forstå arbeidet til dyrekrimprosjektet og djurskyddspolisen med henhold til kontroll, håndheving og motvirkning av dyremishandling slik denne er lovregulert? Kontrollørene møter en grunnleggende utfordring når det gjelder lovverk, gjennom begrepenes innhold. Dette gjenspeiles blant annet i begrepet «god dyrevelferd», som for informantene betød ulike ting. Flere trakk frem dyrs mentale og atferdsmessige behov, noe som gjorde deres egne krav til god dyrevelferd strengere enn lovverkets. Mer utfordrende var begrepene «egenverdi» og «unødig lidelse». Lovenes åpne formuleringer stiller større krav til kontrollørene, som må anvende stadig mer skjønn i arbeidet sitt. Dette synliggjør forskjeller i det strafferettslige og forvaltningsrettslige sporet, ettersom sistnevnte har mer praksis og erfaring med forskrifter som utfyller de åpne lovformuleringene. Dyr har en egenverdi utover den nytteverdi de måtte ha for mennesker, som likevel blir tilsidesatt i de fleste tilfeller. Det er i samfunnets interesse å utnytte dyr, slik at egenverdi blir minst synlig for «økonomiske dyr» som utnyttes i produksjon. Dette forhindrer sosial nærhet og forklarer hvorfor mishandling av selskapsdyr møtes med sterkere reaksjoner enn mishandling av produksjonsdyr. Nærhet og avstand er med andre ord ikke artsspesifikke fenomener. Den sosiale nærheten er knyttet til en systematisk kategorisering som ofte skjer før fødselen, og som avgjør hvilken rolle dyret skal ha i samfunnet. Dyret som tilsynelatende har minst sosial nærhet til mennesket er oppdrettsfisk. Norsk fiskeoppdrett er en næring som har utviklet seg enormt raskt, men òg med en rekke utfordringer. Oppdrettsfisk som skal symbolisere «rå natur» sliter daglig med lidelser knyttet til sykdom og håndtering. Lakselusa er et av hovedproblemene, i tillegg til at behandlingen mot lusa som skader og svekker fisken ytterligere. Utslipp fra oppdrettsanleggene er videre et problem for nærliggende økosystemer, mens rømt fisk utgjør en fare for villfisken grunnet kryssparring og svekket genmateriale. Noen informanter føler seg begrenset i sin rolle som kontrollør gjennom manglende sanksjonsmuligheter, mens andre opplever uformelle ordre om å la oppdrettsnæringen være i fred. Informantene møtte også interne utfordringer gjennom tverretatlig samarbeid. Kontrollørene i de ulike rettslige sporene har ulike prioriteringer og rutiner. Politiets arbeid innebærer dokumentasjon av hendelsesforløpet og vurdering av skyldspørsmålet – altså om handlingen var uaktsom eller forsettlig. Kontrollørene i tilsynsforvaltningen har på sin side hatt mer fokus på det objektive gjennom å rapportere situasjonens tilstand. Det medfører at politiet har overtatt flere saker hvor de anser foreliggende dokumentasjon som utilstrekkelig for å kunne vurdere skyldspørsmålet. Gruppene kan anses som en forlengelse av både økt straff og styring gjennom økte sanksjonsmuligheter. Mennesker anses i større grad enn før som rasjonelle individer fremfor avvikere som behøver behandling. Likevel har mishandling og vanskjøtsel av dyr nyanserte årsaker, og flere informanter mente at det ofte skyldtes mangel på kunnskap og ressurser - og ikke vondvilje. Dermed blir det lite fruktbart å betegne alle lovovertredere som «monstre». Økt straff og styring er ikke gjensidig utelukkende og er et resultat av at de rettslige sporene tydeliggjøres. Det innebærer en saksfiltrering basert på alvorlighetsgrad, hvor Mattilsynet og länsstyrelsene kan anvende mildere sanksjoner på flere saker – slik at politiet dermed kan håndtere færre, men alvorligere saker. Straffens allmennpreventive effekt blir dermed støttet opp av tilsynsforvaltningens individualpreventive tiltak, som på sin side også henvender seg allment ved å fungere som en velmenende hyrde. Dette gjør det videre mer relevant å diskutere dyrs rettssikkerhet fremfor rettigheter, ettersom det er snakk om spesifikke juridiske prosesser. Dyrs rettigheter kan sies å være negative, det vil si at de har rett til å ikke oppleve frykt, stress, matmangel og så videre. De juridiske prosessene kan bidra til å gi dyr offerstatus fordi de anerkjennes som lidende aktører. Dyrekrimprosjektet og djurskyddspolisen blir dermed viktige faktorer i en slik prosess, selv om dyrs offerstatus står i en grunnleggende motsetning til deres status som eiendom. Som en forlengelse av de rettslige sporenes tydeliggjøring er gruppene heller ikke teoretisk underlegne organisasjoner som RSPCA eller MSPCA. Dette grunner i at strukturene i Norge og Sverige tilrettelegger for mer effektiv håndhevelse og kontroll, men at gruppene i praksis har langt mindre ressurser og nettverk sammenlignet med de internasjonale organisasjonene. | nob |