Abstract
Denne oppgaven er en motivanalyse av W.G Sebalds "Die Ausgewanderten" (1992), hvor jeg fokuserer på das bucklichte Männlein-motivet og dets forbindelse til bokas problematisering av historieskriving. Das bucklichte Männlein, den pukkelryggede mannslingen, er en figur fra tysk folkekultur som brukes i flere av Walter Benjamins sentrale skrifter. Benjamin bruker figuren for å problematisere spørsmål om glemsel og erindring, forløsning og historieskriving. Når Sebald så tar i bruk denne figuren, hvordan kan det forstås? "Die Ausgewanderten" består av fire fortellinger om europeiske utvandrere som på ulike vis har erfart det 20. århundrets katastrofer, men snarere enn å fortelle historiene deres direkte følger vi en førstepersonsforteller som arbeider med å avdekke, samle inn og organisere det tilgjengelige materialet etter de utvandredes liv. Das bucklichte Männlein er et ledemotiv i boka, og den tilkjennes en dobbeltrolle: På den ene siden som markør for urett, lidelse og traumer, på den andre som en snublestein som henviser til de uformidlede og utelatte delene av historien, og deres krav på å innlemmes. Det opprettes en forbindelse mellom Männlein-figuren og fortellerens arbeid. Ved å rette oppmerksomheten mot de glemte, utelatte og spredte elementene fra fortiden åpner figuren for et skrivearbeid fundert i det nesten-glemte, det som støver ned, og det som er utelatt. Fortellingene preges av en anakron tidsstruktur, der opplevelsen av tid går på tvers av kontinuiteten. I denne strukturen, som slekter på Benjamins tidsforståelse, tilkjennes det fortidige og glemte relevans for nåtiden. Fortløpende tematiseres mangelen på materiale og hullene i erkjennelsen. Snarere enn som kontinuitet framstilles historien som en fragmentarisk konstruksjon sammenføyd av støv, filler og rester. Skrivearbeidet antar etisk-politiske dimensjoner: Når historien framstilles som fragmentarisk og ufullstendig åpnes det potensialet som finnes i den glemte eller utelatte fortiden. Denne framgangsmåten vil jeg argumentere for at er politisk i sitt vesen, da den setter seg fore å utvide hvordan historie kan forstås. Das bucklichte Männlein er figuren som i "Die Ausgewanderten" åpner for denne utvidelsen.