Struktur og performativitet: mikrorytmikk i afroamerikansk populærmusikk

Abstract

I afroamerikanske rytmiske musikktradisjoner er utformingen av rytmikken på mikronivå, for eksempel timing, frasering og valg av lyd, avgjørende for kvaliteten på musikken. Det er ikke nok å spille det riktige mønsteret, mønsteret må også spilles på akkurat den rette måten. I dette innlegget vil jeg presentere et teoretisk rammeverk for analyse av slike mikrorytmiske forhold i musikk. Med mikrorytmikk sikter jeg ikke bare til temporale forhold som timing og varighet, men også lydens form eller utvikling over tid (”shape”), samt kvaliteter som timbre og intensitet. Utgangspunktet er at rytme oppstår i møtet mellom musikk og lytter, nærmere bestemt mellom den faktiske lyden og virtuelle referansestrukturer som aktiveres i lytteren. Jeg vil deretter vise hvordan man kan anvende dette rammeverket i groove-analyse gjennom noen eksempler fra min egen forskning på 1960-tallets funk på den ene siden, og nyere computer-basert groove-orientert musikk på den andre. Jeg vil fokusere på noen utvalgte aspekter ved disse tradisjonene, nærmere bestemt kryssrytmiske tendenser, kontrasterende underdelingsmønstre, og hvordan slagene i grunnpulsen kan ha forskjellig ”shape”. Avslutningsvis vil jeg diskutere forholdet mellom struktur og performativitet mer prinsipielt. Et sentralt tema vil være hvordan forholdet mellom det strukturelle og det performative er i evig endring: nye rytmiske strukturer oppstår i forlengelsen av det performative – både underveis i det musikalske forløpet, det vil si mens musikken skjer, og gjennom lengre traderingsprosesser. Musikalsk struktur kan i forlengelsen av dette forstås som et dynamisk og emergent aspekt som forandrer seg over tid, både i fenomenologisk og historisk forstand.