Wandelweiser – stillheit og musikk

Abstract

Stillheit er på den eine sida eit omgrep for noko som ikkje eksisterer – fråveret av lyd. På den andre sida er stillheit noko vi alle har ei oppleving av. Somme finn stillheit i naturen, medan andre finn stillheit i musikken. Somme finn ro i stillheit, medan andre opplever den skremmande, trykkande eller til og med øyredøyvande som ein indre støy. Stillheit er eit relativt og subjektivt omgrep som, paradoksalt nok, ofte inneber lyd i ei eller anna form. Komponistnettverket Wandelweiser har vorte skildra som The Composers of Quiet av musikkritikar Alex Ross i tidsskriftet The New Yorker. Wandelweiser utforskar dette paradoksale omgrepet stillheit og grenselandet mellom stillheit og lyd gjennom sin musikk. Gjennom ei historisk-estetisk tilnærming tek denne oppgåva for seg ulike dimensjonar ved stillheit som oppstår i musikken til Wandelweiser gjennom hovudproblemstillinga: Korleis kan Wandelweiser sin musikk gi oss ny innsikt i kva stillheit er eller kan vere? Oppgåva vil ta utgangspunkt i musikkeksempel frå Wandelweiser-katalogen, men gjennom eksempel på tvers av ulike musikalske stilar og sjangrar viser den korleis desse dimensjonane ved stillheit som blir studert er å finne også utanfor Wandelweiser. Denne oppgåva viser korleis musikk kan uttrykke opplevinga av stillheit gjennom ei stille atmosfære, sette lydar og stillheit i kontekst, og gjennom måten musikken blir lytta til. Tid og tidlausheit i denne musikken bidreg også til den opplevde stillheita. Wandelweiser har ei tilsynelatande opa og kollektiv haldning med tanke på deira sosiale funksjon og organisasjonen Wandelweiser. Dette idealet om ein flat sosial struktur er framtredande også i musikken. Dessutan vil oppgåva vise korleis stillheita til Wandelweiser kan ha ulike funksjonar i den sosiale sfæren som konsertrommet er og i det hierarkiske forholdet mellom komponist og utøvar, utøvar og lyttar. Til sist vil vi sjå på stillheit som ein ide på tvers av filosofi, kunstuttrykk og korleis stillheita er ein del også av den visuelle estetikken i Wandelweiser. Gjennom diskusjon av dei tema nemnt ovanfor, konkluderer denne oppgåva med at musikken til Wandelweiser krev eit nytt blikk på kva stillheit er eller kan vere.

Silence is on the one hand a term for something non-existent – the absence of sound. On the other hand, silence is something we all have an experience of. Some find silence in nature, while others find silence in music. Some find silence pleasant, while others find it frightening, suppressive or even deafening as an inner noise. Silence is a relative and subjective term which, paradoxically, often contains sound in some form. Described as The Composers of Quiet by The New Yorker’s music critic, Alex Ross, the Wandelweiser composer network’s silent music explores this paradox and the borderland between sound and silence. Through an aesthetic-historical approach, this thesis examines dimensions of silence appearing in the music of Wandelweiser and addresses the research question: How can the music of Wandelweiser broaden our understanding of what silence is or can be? The music examples from the Wandelweiser catalogue offer the point of departure for this thesis, but through examples from across various musical styles and genres, it shows how the dimensions of silence investigated can be applied also outside the Wandelweiser collective. This thesis shows how music can express the feeling of silence through a silent atmosphere, contextualizing the sounds and silences, and through the way this music is listened to. Time and timelessness in this music also contributes to the experienced silence. The Wandelweiser network seemingly have an open and collective attitude in terms of their social function and the organization. This pursuit for a flat social structure is apparent also in the music of Wandelweiser. Moreover, the thesis shows how the silence of Wandelweiser can have a multitude of functions in the social sphere of the concert room and in the hierarchic relationship between composer and performer, performer and listener. Lastly, we trace the origins of silence as an idea: how silence has been interpreted through different art forms, and how the visual aesthetics of Wandelweiser too is a part of their silence. Through discussions of silence and the themes mentioned above, this thesis concludes that the Wandelweiser music demands a new take on what silence is or can be.