Motstand, moglegheit og det utilgjengelege. Om korleis musikknotasjon kan fremja og utfordre musikalske konvensjonar, belyst gjennom gitarmusikk av Brian Ferneyhough og Helmut Lachenmann.

Abstract

Målet med denne oppgåva er å bidra til ny innsikt i kva musikknotasjon er, korleis den fungerer som utgangspunkt for nye musikalske uttrykk og korleis musikknotasjon er med på å fremja og utfordre musikalske konvensjonar. For å gjera dette svarar oppgåva på tre forskingsspørsmål: 1.Kva relevans har musikknotasjon i vestleg musikktradisjon i dag? 2.Korleis kan musikknotasjon utfordre musikalske konvensjonar og framføringspraksis? 3.Kva moglegheiter for interpretasjon kommuniserer notasjon til utøvaren? Notar har lenge blitt sett på som bindeleddet mellom komponisten og utøvaren, og har av mange vore ei slags oppskrift, som utøvaren hadde til oppgåve å bringe fram. Men det er ikkje berre dette notane kommuniserer. Til å svara på forskingsspørsmåla gjer oppgåva ein studie av notasjonen i to verk for gitar: Kurze Schatten II av Brian Ferneyhough, og Salut für Caudwell av Helmut Lachenmann. Ferneyhough og Lachenmann står for nye retningar innanfor den moderne musikken og dei presenterer ulike løysingar på spørsmål om tradisjon, framføringspraksis og interpretasjon. Notane til Ferneyhough er tilsynelatande ugjennomtrengelege. Kompleksiteten i dei gjer det til ei enorm oppgåve å skulla gjengi notane korrekt. Dette opnar opp for diskusjonen om det er intensjonen at notane skal gjengivast slik, og kva ein ventar skal vera resultatet av interpretasjonen til utøvaren. Notane stiller spørsmål ved kva utøvaren si rolle skal vera, og komponisten utfordrar utøvaren til å vera medviten sin eigen praksis og tenkje kritisk på nye måtar. Hjå Lachenmann er dei klassiske notane forkasta til fordel for notasjon retta mot den praktiske utøvinga av musikken. Lachenmann sine notar viser til dei klassiske parametera tonehøgd, rytme og tonelengd på ein annan måte enn i klassiske notar. Desse notane er i større grad ein grafisk representasjon av utøvaren sine handlingar. Lachenmann kombinerer både nye og gamle teikn i notane sine. Slik både vidarefører og bryt han med tradisjonane, og gjer utøvaren medviten om sin eigen kropp og sine eigne bevegelsar i framføringa.

The aim of this thesis is to contribute new insight into the field of music notation: how it constitutes a basis for new musical expressions and how musical notation may both support and defy musical conventions. The investigation is based on three research questions: 1.What relevancy does musical notation claim today? 2.How might musical notation both support and defy musical conventions? 3.In what ways might interpretation be communicated through musical notation? Musical notation has commonly been viewed as a binding link between composer and performer, as a blueprint for the correct replication of the musical Work. However, this is not the only way in which musical notation communicates. In order to answer the research questions, I study two works for guitar: Kurze Schatten II by Brian Ferneyhough and Salut für Caudwell by Helmut Lachenmann. Both Ferneyhough and Lachenmann represent new directions within musical modernism and provide different answers to questions of tradition, performance practice and interpretation. The musical notation of Ferneyhough is seemingly impenetrable. The sheer complexity of the score poses an enormous task in order to produce a correct replication (i.e. absolute fidelity) of the score. This opens up for a discussion of the composerʼs intention in the score, or what the result of an interpretation by the performer should be. Musical notation raises the question as to what the role of the performer is intended to be, and thus challenges the performer to reconsider his or her own practice, and starts a process of critical thinking. In the music of Lachenmann, the musical notation does not correspond directly with the parameters of pitch, rhythm and duration as normally represented in classical music, but indicates the performerʼs energy or actions on the instrument. Lachenmann combines both new and old notational symbols in order to achieve this, and thus proposes both a departure and a continuation with traditional notational techniques. The performer needs to be conscious of his or her own body and bodily movements in performance.