Kartlegging av barn og ungdom for traumer og traumesymptomer: Hvilke faktorer henger sammen med opplevd ubehag ved kartlegging i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)?

Abstract

Bakgrunn: Et stort omfang av barn og unge utsettes for potensielt traumatiserende hendelser og forhold. Disse erfaringene kan føre til alvorlige senskader, som posttraumatisk stress lidelse (PTSD) og andre psykiske lidelser. Senskader etter traumer kan gi mulige livsløpsimplikasjoner for den traumeutsatte selv, og totalt sett utgjør det et stort folkehelseproblem. Det er derfor svært viktig at traumer avdekkes, slik at traumatiserende forhold kan stoppes og barnet kan få rett og tilpasset behandling. Vi vet at barn ikke alltid forteller om slike opplevelser av seg selv, og vi vet også at traumer ofte ikke blir beskrevet i henvisningen til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Videre vet vi at barn kan bli spurt om traumer og traumesymptomer uten å bli emosjonelt opprørte eller retraumatiserte. Derfor er det essensielt med rutinemessig kartlegging av alle barn ved inntak på BUP. På tross av denne kunnskapen er det likevel en del behandlere som ikke kartlegger barn og unge for traumeerfaringer. Hovedmålet med denne oppgaven er for det første å undersøke om behandlere i BUP opplever det ubehagelig å kartlegge barn og ungdom for traumer og traumesymptomer. For det andre er det å undersøke i hvilken grad ulike barrierer relatert til personlige egenskaper, ressurser, holdninger og oppfatninger henger sammen med opplevd ubehag ved å kartlegge i BUP. Metode: Denne kvantitative studien baserer seg på innhentede data fra prosjektet Implementering av TF-CBT i Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker i Norge gjennomført av Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Utvalget består av 139 terapeuter fordelt på omtrent halvparten av alle landets BUP-er, som alle var deltagere i implementeringsprosjektet og ble opplært i behandlingsmetoden Traumefokusert kognitiv adferdsterapi (TF-CBT). Det ble foretatt statistiske analyser som undersøkte sammenhengen mellom utvalgte faktorer og opplevd ubehag. Resultater: Det tydeligste funnet var at TF-CBT terapeuter på BUP opplevde generelt lite ubehag ved å kartlegge barn og ungdom for traumer og traumesymptomer. Ved opplevd ubehag hadde lav alder på terapeuten en sammenheng med høyere grad av ubehag. Det samme gjaldt jo mer terapeuten arbeidet med TF-CBT. Videre funn var at veileder- eller lederrolle i klinikken og erfaring med positiv effekt av TF-CBT hadde sammenheng med lavere grad av opplevd ubehag. Andre faktorer som kjønn, fagbakgrunn, arbeidserfaring, drøfting av kartleggingsresultater, nok opplæring i TF-CBT, rutinemessig kartlegging og frivillig valg om å jobbe med TF-CBT, hadde ikke effekt på opplevd ubehag. Konklusjon: Majoriteten av TF-CBT terapeuter er komfortable med å kartlegge barn og ungdom for traumer og traumesymptomer i BUP, i motsetning til funn i en del andre studier. Det kan ha sammenheng med forhåndskunnskaper om traumer som er ervervet gjennom deltagelsen i TF-CBT prosjektet. Resultatene fra studien indikerer videre at eldre behandlere, behandlere med veileder- eller lederansvar og behandlere som har erfart at TF-CBT hjelper, opplever lavere grad av ubehag ved kartlegging. Resultatene indikerer i tillegg at ledere bør være oppmerksom på hvor mye tid som benyttes til traumesaker per behandler, da mer tid avsatt til å praktisere traumebehandling kan se ut til å øke sannsynligheten for å oppleve ubehag. Det å være trygg og ha erfaring og kunnskap ser ut til å være viktig for at helsepersonell kartlegger barn som kan ha vært utsatt for traumer. Det kan samtidig være viktig med ivaretakelse av den enkelte behandler som arbeider med traumebehandling, slik at de fortsetter å kartlegge.

Background: A large number of children and young people are exposed to potentially traumatizing events and conditions. These experiences can lead to severe later-life injuries such as posttraumatic stress disorder (PTSD) and other mental disorders. These post-trauma, later-life injuries carry implications throughout the lifespan and, overall, constitute a major public health problem. It is therefore important that trauma is detected as early as possible so that the development of traumatic conditions can be prevented, and appropriate treatment can be provided. However, we know that children do not always share such experiences on their own accord. In addition, trauma is often not described in the child’s referral to the Child and Adolescent Psychiatric Clinic (BUP). However, routine assessment of traumatic experiences is essential for all children when they start receiving services at BUP. Conducting a thorough trauma assessment gives assessors the opportunity to explore topics in tandem with the child. While some may hesitate, it is certainly possible to ask children about their previous traumas and trauma symptoms in a professional manner without emotionally upsetting or retraumatizing them. Despite this understanding however, some therapists do not screen children and adolescents for traumatic experiences. Therefore, the main objective of this project was to investigate whether BUP therapists experience screening children and adolescents for trauma and trauma symptoms as unpleasant. Secondly, this project’s aim was to investigate the extent to which different therapist barriers such as personal characteristics, resources, attitudes, and perceptions were associated with perceived discomfort during trauma screening at BUP. Method: This quantitative study is based on data obtained from the project Implementation of TF-CBT in Child and Adolescent Psychiatric Clinics in Norway conducted by The Norwegian Centre for Violence and Traumatic Stress (NKVTS). The sample consisted of 139 therapists spread throughout half of all the BUPs in the country. In addition, all were participants in the implementation project and trained in Trauma Focused Cognitive Behavioral Therapy (TF-CBT). Statistical analyses were performed to examine the relationship between selected factors and experienced discomfort. Results: The main finding of this project was that TF-CBT therapists at BUP generally experienced no discomfort while screening children and adolescents for trauma and trauma symptoms. In the instances where discomfort was reported, two separate trends emerged: 1) The therapist was younger in age, and 2) the therapist spent more time working with trauma cases. In addition, both supervisors, or those with leadership roles in the clinic, and those who experienced positive TF-CBT effects reported a lower degree of perceived discomfort. Other factors such as gender, professional background, work experience, discussion of screening results, sufficient TF-CBT training, routine screening, and voluntary working as TF-CBT therapist did not affect experienced discomfort. Conclusion: As opposed to findings in other studies, the majority of TF-CBT therapists in this study were comfortable with screening children and adolescents for trauma and trauma symptoms in BUP. This may be related to prior knowledge of trauma acquired through participation in the TF-CBT implementation project. The results from the study further indicate that older therapists, supervisors or leaders, and therapists who have experienced TF-CBT as an effective mode of treatment report lower levels of discomfort when they screen children who receive BUP services. The results also indicate that leaders of BUP should be aware of the amount of time each therapist spends on trauma cases as more time spent practicing trauma treatment may increase the likelihood of discomfort. Security and having experience and knowledge seem to be important deterrents for health professionals who screen children exposed to trauma. At the same time, it may be important to carefully monitor the individual caseworker who works directly with trauma treatment, so that screening is not hindered by the therapist’s discomfort.