Optimal antibiotikaforskrivning på sykehus - kan kliniske farmasøyter på post utgjøre en forskjell?

Abstract

Hensikt: Hensikten med denne studien var å undersøke om en farmasøyt med spesifikt fokus på antibiotikabruk kunne bidra til riktigere bruk av antibiotika i sykehus. På pasientnivå ved at antibiotikafarmasøyt identifiserer legemiddelrelaterte problemer i forbindelse med antibiotikabehandlingen. Videre var hensikten å undersøke; om antibiotikafarmasøyt kan bidra til at Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus følges hos flere pasienter, om flere pasienter får begrunnet årsak i journal om den ikke følges, om flere pasienter får revurdert sitt antibiotikaregime etter 3 døgn med antibiotikabehandling og om bruken av bredspektret antibiotika reduseres etter at intervensjonsperioden var gjennomført. Metode: Studien ble gjennomført ved at antibiotikafarmasøyt (farmasøyt med hovedfokus på antibiotika) vurderte antibiotikabehandlingen og avdekket legemiddelrelaterte problem i forbindelse med antibiotikabehandling til inneliggende pasienter på medisinsk klinikk ved Sykehuset Levanger. Aktuelle problemstillinger ble tatt opp med behandlende lege. Antibiotikabehandlingen ble vurdert med hensyn til legemiddelvalg, dosering, administrasjonsmåte, doseringsintervall og behandlingslengde. I tillegg ble antibiotikabehandlingen vurdert opp mot annen legemiddelbehandling hos pasienten. Pasientene ble fulgt gjennom hele sykehusoppholdet i en intervensjonsperiode på 8 uker. For å vurdere om en antibiotikafarmasøyt på post kunne ha effekt på systemnivå ble det før og etter intervensjonsperioden gjennomført en en-dags punktprevalensundersøkelse på de aktuelle avdelingene der pasienter som brukte antibiotika ble registrert. Ved punktprevalensundersøkelsene ble det undersøkt om den nasjonale retningslinjen ble fulgt, om avvik ble dokumentert, om pasienter fikk revurdert antibiotikabehandlingen etter 3 døgn og man så på hvor mange pasienter som ble behandlet med bredspektret antibiotika. Resultat: Totalt ble 253 pasienter inkludert i studien i intervensjonsperioden. Antibiotikafarmasøyt intervenerte på 126 problemstillinger hos 91 pasienter. 58 % av intervensjonene ble tatt til følge. Antallet intervensjoner pr pasient varierte fra 1 til 6. Flest intervensjoner ble gjennomført med hensyn til interaksjoner, deretter dose og doseringsintervall. Punktprevalensundersøkelsene synes å vise at Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus etterleves i større grad etter at intervensjonsperioden var gjennomført og videre at flere pasienter fikk revurdert sin antibiotikabehandling etter 3 døgn. Antibiotikafarmasøyt bidro ikke til at flere pasienter fikk dokumentert avvik fra nasjonal retningslinje hyppigere. Punktprevalensundersøkelsene kunne ikke vise at antibiotikafarmasøyt bidro til redusert forbruk av bredspektret antibiotika. Konklusjon: Antibiotikafarmasøyt fant mange LRP-er i forbindelse med antibiotikabehandling hos inneliggende pasienter i intervensjonsperioden og mange av antibiotikafarmasøytens intervensjoner ble tatt til følge av behandlende leger. Man kunne også se en trend til at Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus etterleves i større grad etter at antibiotikafarmasøyt hadde vært på post. Derimot hadde ikke antibiotikafarmasøyt noen effekt på dokumentering i journal angående avvik fra den nasjonale retningslinjen. Studien indikerer at tilstedeværelse av antibiotikafarmasøyt førte til at flere pasienter får revurdert sitt antibiotikaregime etter 3 døgn. Denne studien kan ikke gi svar på om antibiotikafarmasøyt bidro til redusert forbruk av bredspektret antibiotika. Denne masteroppgaven viser derfor at antibiotikafarmasøyt på post kan være med på å optimalisere antibiotikaforskrivning på sykehus på pasientnivå og trolig også på systemnivå.