Stabilitet og endring – utvidet instruksjonsmyndighet over Utlendingsnemnda. En komparativ casestudie av to beslutningsprosesser

Abstract

I lys av Storskog-krisen i 2015 og påfølgende hastebehandling av innstramningsforslag i Utlendingsloven, vil denne studien belyse hvordan krise påvirker beslutningsprosesser. Oppgaven er en komparativ casestudie av hvorfor det ble vedtatt å innføre utvidet instruksjonsmyndighet overfor Utlendingsnemnda under Storskog-krisen i 2015, og ikke etter høringsrunden i 2010. Bakgrunnen for oppgaven er sentrale hensyn i forvaltningen, den organisatoriske utviklingen i norsk utlendingsforvaltning, og prosessen som ledet opp til beslutningen om å vedta forslaget om utvidet instruksjonsmyndighet. Analysen er en studie av offentlige dokumenter som suppleres med semi-strukturerte intervjuer av nøkkelinformanter. Den empiriske dataen forklares og tolkes ved hjelp av to ulike perspektiver i organisasjonsteorien; det instrumentelle og det kulturelle. Oppgaven opererer med tre hypoteser som er utledet fra de to organisasjonsteoretiske perspektivene om hvordan krise påvirker aktørenes konsekvenslogikk vedrørende 1) hvordan forvaltningen best kan organiseres, 2) deres vurdering av politiske gevinster og kostnader, og 3) om krisen muliggjorde en annen prioritering av forvaltningsverdier enn da UNE ble opprettet. Etter å ha testet de teoretiske hypotesenes forklaringskraft på empirien konkluderes det med at begge perspektivene kan forklare ulike aspekter ved utfallet av de to beslutningsprosessene. Analysen fant overraskende stabile holdninger hos organisasjonene og de politiske partiene, men avdekket en endring i konsekvenslogikk og prioritering av verdier hos Arbeiderpartiet under Storskog-krisen. Oppgaven konkluderer med at dette var en avgjørende faktor for at forslaget ble vedtatt i 2015.