| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en lesning av Inger Christensens sonettkrans Sommerfugledalen, hvor jeg forsøker å kretse inn hvordan det poetiske språket og den poetiske skapelsen kommer til uttrykk i sonettene gjennom å utforske de motivene og tematikkene som satt sterkest igjen hos meg etter endt lesning. Et gjennomgående perspektiv i oppgaven er opplevelsen av den flimrende effekten i sonettene, som gjør diktene til noe som skjer nærmest i forbifarten. Dette kommer også til uttrykk gjennom Christensens bruk (i hennes essayistikk) av Novalis’ formulering «tingenes sælsomme relationsspil», som er viktig i hele denne oppgaven, og som jeg etter hvert knytter til både et intertekstuelt perspektiv, til lek og spill som motiv og tematikk i sonettene og, helt til slutt, til et økokritisk perspektiv. I innledningen redegjør jeg for metode og teori, og trekker spesielt inn den franske litteraturteoretikeren og semiotikeren Roland Barthes, som blir den viktigste teoretikeren som jeg tar med meg i de påfølgende kapitlene. Oppgaven er delt inn i fem kapitler, i tillegg til innledningen: «Mellomrommene», «Fargeflimmer», «Glemsel og skapelse», «Å skjule og avdekke» og «Naturen og sorgen». Gjennom å utforske motiver og tematikker som ligger nært opp til disse kapitteloverskriftene, viser jeg hvordan sonettenes bruk av bevegelse, ikke minst gjennom alle bildene som skapes og brytes ned i sonettene, av lek og spill med ordenes skapende og nedbrytende krefter, er sentrale i Sommerfugledalen, hvor døden hele tiden ligger under som et premiss, og som en innskrevet del av både livet og diktet. Jeg skriver om hvordan det poetiske språket både er smuldrende og skapende, idet det både utsier de store ordene som døden, livet og kjærligheten og konkrete sommerfuglarter og stedsnavn. Disse bevegelsene viser seg også gjennom det lyriske jeg’ets skiftende grad av tilstedeværelse i sonettene, som kan være både helt i bakgrunnen og sanselig nærværende. Mot slutten av oppgaven skriver jeg om hvordan Sommerfugledalen, med sin flimrende effekt, skaper en innsikt i poesiens taktile berøring med sannheten (et begrep som jeg henter fra Barthes), som kommer nettopp av samspillet mellom bevegelse og stillstand, det skjulte og det avdekte, glemsel og erindring, skapelse og ødeleggelse, mellom jeg’et og omgivelsene, og av sommerfuglene selv, som både sommerfuglstøv, bilder og levende vesener i diktene. | nob |