| dc.description.abstract | Tittel Med blikk på profesjonsrollen – fem logopeder om utfordringer, stress og selvivaretakelse Utgangspunkt Et mangfold av studier undersøker effekt, virkning og klientopplevelser av logopedisk arbeid og metoder med formål om stadig bedre og mer individtilpasset behandling av kommunikasjonsvansker. Samtidig finnes det per dags dato få utenlandske og ingen norske studier som går i dybden av hvordan logopedene selv opplever ulike sider av profesjonsrollen, samt hvordan de forebygger og håndterer jobbrelatert stress og utbrenthet. Hensikten med denne eksplorerende studien har derfor vært å sette søkelyset på særtrekk ved logopedprofesjonen og bidra til mer kunnskap om temaet med utgangspunkt i fem norske logopeders betraktninger. Interesse for forståelse og dybdekunnskap gjorde at en kvalitativ, hermeneutisk tilnærming ble valgt. Prosjektets todelte problemstilling lyder som følger: Hvordan opplever logopeder utfordrende aspekter av profesjonsrollen, og hvordan praktiserer de selvivaretakelse? Forskningsmetode Utvalget består av fem kvinnelige informanter i alderen 39-61 år, med 14 år gjennomsnittlig praksistid som logopeder. Metoden benyttet for datainnsamling er semi-strukturerte dybdeintervjuer. Intervjuene ble tatt opp med en dedikert lydopptaker, deretter transkribert og til slutt gjenstand for flere faser med koding og analyse med utgangspunkt i hermeneutisk meningsfortolkning. Arbeidet ble organisert i analyseprogrammet NVivo 11. Prosessen resulterte i fire hovedkategorier som utgjorde funnene om logopedenes opplevelser av jobbrelaterte utfordringer og strategier de har for selvivaretakelse: Profesjonsrollens karakteristika og idealer, Profesjonsrollens risikofaktorer, Profesjonell selvivaretakelse og Profesjonell modning. Resultater Studien viser at informantene har flere felles erfaringer med profesjonsrollens utfordrende aspekter. Det mest fremtredende funnet er at informantene opplever enkelte karakteristika og idealer ved profesjonsrollen som nært knyttet til risikofaktorer for stress. Profesjonen beskrives som dynamisk med et faglig bredt og til tider overlappende praksisomfang, med krav om utøvelse av skjønn, allsidighet, evne til arbeidskapasitet og relasjonsbygging. Kravet om skjønn kan bety stort individuelt ansvar over mange ukontrollerbare faktorer rundt klientprogresjon, og føre til frustrasjon og stagnasjon hos logopeden. At rollen ser ut til å kreve allsidighet, kan medføre risiko for uklarhet rundt ansvar og oppgaver logopeden til enhver tid har (og ikke har) i sitt arbeid. Evne til arbeidskapasitet kan raskt bli en risikofaktor fordi logopedene opplever stor pågang fra klienter og etterspørsel av deres kompetanse, og relasjonsbygging kan føre til ubalansert, utmattende omsorg overfor klienten. I noen tilfeller har informantene opplevd at forholdet mellom rollens særtrekk og risikofaktorer har utviklet seg til ulike former for stress som utmattelse, mistrivsel, fysiske reaksjoner, langtidssykemelding og utbrenthet. Informantene nevner flere miljøavhengige enn personavhengige risikofaktorer, men det synes å være glidende overganger mellom disse. Profesjonell selvivaretakelse virker i størst grad å handle om aktiv mental og praktisk grensesetting, samt å styrke motivasjonsfaktorer som profesjonell vekst, sosial støtte og opplevelse av mening i arbeidet. Det virker også tilfredsstillende og avgrensende for flere av informantene å spesialisere seg innen noen logopediske hovedområder. Flest strategier for selvivaretakelse i den profesjonelle konteksten nevnes, men to informanter nevner yoga og dans som kilder til avkobling atskilt fra jobben. Modning i rollen ser ut til å ha betydning for opplevelse av stress og strategier for selvivaretakelse, og virker knyttet til faglig trygghet og aksept av rollen og dens utfordringer. Studiens funn kan sies å samsvare med eksisterende empiri om kilder til stress i profesjonen, samt relevant teori om selvivaretakelse i relaterte hjelpeprofesjoner. Den antyder også et mulig behov for at selvivaretakelse bør gis større fokus i logopedutdanning og i praksisfeltet. Resultatene av studien kan ikke overføres til en større gruppe eller populasjon. | nob |