”Jeg er skikkelig god på å tegne åssen jeg føler det når jeg stammer” En casestudie om hvordan logopeder benytter tegning som verktøy i samtale med skolebarn, for å snakke om tanker og følelser som er knyttet til barnas stamming

Abstract

Bakgrunn og formål Stamming er en taleflytvanske som kan ha en betydelig påvirkning på individenes liv. Barn i skolealder har ofte stammet over lengre tid (Guitar, 2014), og de kan ha et bredt spekter av følelser og tanker knyttet til sin stamming (Yairi & Seery, 2015). Litteraturen på feltet trekker frem at det er viktig å snakke med barn om stammingen, når de har begynt å reagere negativt på sin tale. Formålet har vært å undersøke hvordan tegning kan brukes som et verktøy i logopedisk behandling, for å snakke med skolebarn om deres tanker og følelser som er knyttet til stammingen. Det finnes lite forskning på bruk av tegning i stammebehandling, og det har vekket min nysgjerrighet rundt temaet. Oppgavens overordnede problemstillingen er: Hvordan benytter logopeder tegning som et verktøy i samtale med skolebarn som stammer, for å snakke om tanker og følelser som er knyttet til barnas stamming? Metode Oppgaven er en kvalitativ casestudie som baserer seg på en veksling mellom induktiv og deduktiv tilnærming. Det ble gjennomført to videoobservasjoner av en logoped som har brukt tegning med to skolebarn som stammer. Jeg har hatt et intervju og en feltsamtale med denne logopeden, samt et intervju med en annen logoped. Intervjuene er semistrukturerte og de ble tatt opp med lydopptaker. Det ble benyttet en tematisk analyse for å kode og kategorisere datamaterialet. Resultat og drøfting Resultatene viser at logopedene bruker tegning på varierte måter. Tegneaktivitetene blir lagt opp slik at barna kan tegne i timen, men den ene logopeden lar også barna tegne hjemme først. Den andre logopeden har i tillegg brukt tegning i forbindelse med andre aktiviteter. I forkant av tegneaktivitetene får barna noen forslag til hva de kan tegne, men de får også være med på å bestemme tegnetemaet. Det ble observert at samtalen om tegningene i størst grad foregikk mens barna tegnet. Under tegneprosessen tok barna mye initiativ til å snakke om tegningene, og de satte ofte ord på hva de tenker og føler når de stammer. Dette kan tyde på at dialogen som utspiller seg mens barna tegner, er verdifull for å snakke om barnas tanker og følelser. Samtalen om barnas tanker og følelser førte også til å snakke om hva barna gjør for å komme seg ut av stammeøyeblikket, samt hva de kan gjøre i situasjoner som oppleves som vanskelige. Dette åpnet opp for en felles refleksjon over mulige problemløsninger, samt at barna fikk dele sine erfaringer og opplevelser med hverandre. Begge logopedene peker på at tegning kan gjøre det mindre ukomfortabelt for enkelte skolebarn når de skal snakke om egne tanker og følelser. I intervjuene og observasjonene kommer det frem at samtalen om tegningene kan bidra til en defokusering, fordi fokuset blir rettet på tegningen og ikke direkte på barnet. I tillegg bærer ikke dialogen kun preg av at logopeden stiller spørsmål mens barnet svarer. Det gis derimot mer rom for at barnet kan velge når det selv syns er interessant å snakke om tegningen, og hva det skal snakkes om.