Abstract
Masteroppgaven tar for seg problemstillingen «hvilken informasjon hadde London-regjeringen om jødeforfølgelsen i Norge, og hva gjorde den for å berge jødene fra Norge?». Denne problemstillingen er av stor interesse, da dette er et tema fra okkupasjonstiden som er lite forsket på. Gjennom oppgaven prøver jeg å redegjøre for denne problemstillingen. Jeg har gjennom en empirisk forskningsmetode kartlagt hvilken informasjon London-regjeringen hadde om de antisemittiske tiltakene som ble gjennomført i Norge, og forsøkt å se på hva London-regjeringen gjorde for å berge de norske jødene. Oppgaven bygger på både primærkilder og sekundærkilder, der kildematerialet la grunnlaget for min drøfting. Jeg har gjennom nøye studie av Utenriksdepartementets arkivmappe «jødespørsmålet», funnet flere korrespondanser som viser at det ble forsøkt gjennomført to tiltak fra eksilregjeringens side for å berge de deporterte norske jødene. London-regjeringen tok blant annet kontakt med Det Internasjonale Røde Kors for å søke hjelp hos dem. Dette medførte en god del korrespondanse mellom eksilregjeringen og Det Internasjonale Røde Kors, hvor London-regjeringen bekreftet at de ville bidra med alt de kunne for å støtte Det Internasjonale Røde Kors’ arbeid for å berge de deporterte jødene. Det siste tiltaket som ble prøvd av eksilregjeringen var å få gjennomført en utveksling mellom de deporterte norske jødene og tyske krigsfanger. Det var spesielt gjennom sak 511 L. dette ble utprøvd. Utvekslingen ble derimot ikke gjennomført på grunn av et britisk avslag. Slik jeg tolker dette betyr det at London-regjeringen faktisk prøvde å gjennomføre tiltak for å berge de norske jødene som ble deportert av okkupasjonsmakten i 1942, selv med alle begrensningene som lå på en eksilregjering.