| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg Norsk Folkehjelp og Palestinakomiteen/Norwac sine ulike strategier overfor libanesiske myndigheter under borgerkrigen i Libanon. Perioden som dekkes går fra 1982 til 1985. Begge organisasjonene sendte helseteam til landet for å hjelpe de palestinske flyktningene. Siden Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) var en aktør i borgerkrigen, var ikke dette arbeidet spesielt populært blant PLOs motstandere, blant dem maronittiske Amin Gemayels regjering i Beirut. Oppgaven viser at Norsk Folkehjelp og Palestinakomiteen/Norwac bruker to vidt forskjellige strategier for å likevel nå frem til de palestinske flyktningene i Libanon. Norsk Folkehjelp forsøkte å fremstå som en nøytral part, selv om deres egentlige prosjekt var å bistå palestinerne. Folkehjelpen inngikk tidlig samarbeid med helse- og sosialdepartementet for å unngå å bli kastet ut av Libanon. Dette førte til at organisasjonen ble pålagt oppgaver for en stor del av de andre gruppene i landet, også PLOs motstandere i krigen. Norsk Folkehjelp hevdet likevel selv at brorparten av deres hjelpearbeid kom palestinerne til nytte. Samarbeidet med myndighetene førte også til at deres opprinnelige mandat med medisinske og kirurgiske helseteam utviklet seg til mer bistandsorienterte prosjekter, som yrkesopplæring og renovasjon. Folkehjelpen hadde en svært pragmatisk strategi under borgerkrigen i Libanon, som i stor grad ble utformet av organisasjonens koordinator i landet, Egil Hagen. Palestinakomiteens tilnærming til hjelpearbeid var langt mer ideologisk. Det var palestinerne de var der for, og det var dermed Palestinsk Røde Halvmåne komiteen samarbeidet med. Etter at Palestinakomiteen ble kastet ut fra de regjeringskontrollerte områdene, viste likevel en pragmatisk side, ved å opprette Norwac og å søke samarbeid med regjeringsmyndighetene og muslimske organisasjoner for å slippe inn i Beirut og Sør-Libanon igjen. Palestinakomiteen/Norwac holdt seg til medisinsk og kirurgisk arbeid gjennom hele perioden. Sterkt skepsis til Palestinakomiteen fra den Israel-vennlige Høyre-regjeringen som styrte landet i perioden, samt Folkehjelpens fremstilling av seg selv som en organisasjon som hjelper alle, førte til at sistnevnte var betydelig mer populær i Utenriksdepartementet, og dermed fikk ble tildelt langt mer offentlige midler. Oppgavens tittel spiller derfor på boken Strid og samarbeid (2015) av Kåre Willoch, som da var statsminister. Oppgaven avdekker også at Folkehjelpen ga norske nødhjelpsmidler direkte til libanesiske militser, med svært begrenset etterkontroll av hva disse pengene gikk til. | nob |