Abstract
Bakgrunn: Mange barn som utsettes for potensielt traumatiserende hendelser, utvikler store vansker som følge av dette og har behov for behandling. Selv om det er utviklet psykoterapier som er anbefalt for disse barna, tar det lang tid før de blir et allment behandlingstilbud. Det er lite vi vet om behandlingen traumatiserte barna får i BUP og hva som bidrar til bedring. Lambert (1992) sin modell for faktorer som påvirker psykoterapiutfall er brukt som et rammeverk for denne studien, der prediktorer for bedring innenfor kategoriene klientfaktorer (alder, kjønn, type traume, antall traumer, komorbiditet), eksterne faktorer (opplevd sosial støtte, stressende livshendelser opplevd underveis i behandlingen og nye traumer opplevd underveis i behandlingen) og terapeutfaktorer (terapeutenes erfaring, utdanning og teoretiske orientering) er inkludert. Målet for denne studien er primært å undersøke om disse prediktorene påvirker bedring ved behandlingsavslutning, og sekundært om de påvirker tempo i bedring og antall timer barna får behandling. Metode: Datagrunnlaget for denne studien er hentet fra Jensen et al. (2013). Utvalget består av 77 barn fra ti til 18 år, henvist på vanlig måte til BUP, som er funnet å ha symptomnivåer over klinisk grense for posttraumatisk stresslidelse (PTSD). 45 terapeuter ble rekruttert fra vanlige BUP-klinikker, og ble bedt om å gi den behandlingen de mente var best egnet, uten tidsbegrensning. Prediktorene ble analysert i tre multiple regresjonsmodeller. Symptomer på PTSD (PTSS) ved start av behandling ble kontrollert for. Resultat: Barna ble signifikant bedre i behandling i BUP, men ved avslutning hadde fremdeles en betydelig andel et klinisk høyt symptomnivå. Klientfaktorer ble funnet å ha en signifikant sammenheng med alle utfallsmålene, selv når PTSS ved start var kontrollert for. Eksterne faktorer ble kun funnet å ha en sammenheng med bedring etter 15 timer behandling, også når kontrollert for PTSS ved start av behandling. Terapeutfaktorer hadde ingen signifikant sammenheng med bedring. Det ble mer spesifikt funnet at eldre barn hadde signifikant høyere symptomer ved behandlingsslutt og etter 15 timer behandling enn yngre barn, og eldre barn fikk færre timer behandling. Symptomer ved behandlingsstart predikerte signifikant bedring etter 15 timer og ved avslutning av behandling, men ikke antall timer behandling. Nye traumer ble funnet å predikere bedring etter 15 timer behandling, men ikke for de to andre utfallsmålene. De resterende prediktorene ble ikke funnet å signifikant predikere utfall i dette utvalget. Konklusjon og implikasjoner: Det konkluderes med at funnene har implikasjoner for terapeuter i klinisk praksis og for videre forskning. Spesielt viktig vil det være at terapeutene tar hensyn til ungdommens alder, mulige årsaker til frafall og sikkerheten til traumatiserte barn i behandling. For forskningen vil det være viktig å undersøke hva som gjør at eldre barn potensielt får færre timer behandling og om antall timer behandling predikerer bedring, da dette har implikasjoner for ressursbruk i klinikk. Spesielt viktig vil det være å vite mer om hvorfor det var stor variasjon i symptomnivå, selv etter behandlingsavslutning i ordinær psykologisk praksis. Her kan det være viktig å vite mer om hva som karakteriserer de sakene som hadde lite bedring eller forverring gjennom behandling, og hvordan terapeutene og klinikkene kan tilpasse seg disse barna så flere blir bedre.