Norsk utenrikspolitikk og den latinamerikanske "venstrebølgen": Mellom ideologi og realpolitikk

Abstract

En vårkveld i 2011 stod ikke mindre enn fem ministre samtidig på podiet på Litteraturhuset. De overgikk hverandre i superlativer for å beskrive betydningen av samarbeidet med et latinamerikansk land. Anledningen var lanseringen av regjeringens nye Brasil-strategi. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev at: «Hvorfor skal Norge satse på Brasil? Kortversjonen er at økt tilstedeværelse i dette nye maktsenteret er i vår egen interesse og i vår felles interesse. Brasil-strategien er ikke bare regjeringens strategi, den er blitt til i tett samspill med alle interesserte i Norge – fra næringsliv til kultur, fra akademia til frivillige organisasjoner og urfolks organisasjoner. Dermed er dette Norges strategi for norske aktører og interesser med nedslagsfelt i Brasil. Vår ambisjon er å bli en foretrukket og naturlig samarbeidspartner for Brasil» (Støre 2011: 57). Brasil-strategien kom fem år etter Utenriksdepartementets første LatinAmerika-strategi. I løpet av de fem årene hadde statsministeren og ulike ministre vært i hektisk reisevirksomhet til regionen, mens fire presidenter og en rekke ministre på den latinamerikanske venstresiden hadde kommet den andre veien. Mens Latin-Amerika historisk verken hadde hatt særskilt stor politisk eller økonomisk betydning for Norge, hadde regionen plutselig krabbet oppover på den norske utenrikspolitiske agendaen. [...] I dette kapittelet setter jeg Latin-Amerikapolitikken under venstrebølgen i en historisk kontekst, før jeg går igjennom endringene mellom 2006 og 2013 og til slutt diskuterer dilemmaene som denne politikken medførte.