To driftige damer og noen til: Klinisk lingvistikk i Norge

Abstract

Språkvansker har antakelig eksistert så lenge menneskelig språk har eksistert, og det finnes beskrivelser av språk- og talevansker i svært tidlige skriftlige kilder fra oldtidens Egypt, ca. 3000–2200 f.Kr. (Tesak & Code, 2008). Som et språkvitenskapelig fagområde er imidlertid studiet av språk-, tale- og kommunikasjonsvansker forholdsvis nytt, ikke bare i norsk, men også i internasjonal sammenheng. 1 Lingvisten Roman Jakobson trekkes ofte fram som en pionér på feltet (Jakobson, 1941). Det var allikevel i kjølvannet av den chomskyanske revolusjonen av lingvistikken på 1960- og -70-tallet at interessen for språkvitenskapelige studier av avvikende eller atypisk språk virkelig vokste fram. Selve termen “klinisk lingvistikk” kom i bruk på 1980-tallet (Crystal, 1981). I Norge var språkforskeren og fonetikeren Inger Moen gjennom store deler av sin akademiske karriere en viktig drivkraft i utviklingen av fagområdet klinisk lingvistikk. Hun var imidlertid ikke alene i dette arbeidet. Hanne Gram Simonsen kom til å bli en svært sentral makker for Moen, og sammen rekrutterte de både studenter, stipendiater og etablerte forskere til fagfeltet, først og fremst ved Universitetet i Oslo. I denne artikkelen vil vi beskrive fagfeltet klinisk lingvistikk, med fokus på framveksten og utviklingen av feltet i Norge, spesielt ved Universitetet i Oslo, fra midten av 1980-tallet og fram til i dag. Dette er et kapittel fra boken Helt fabelaktig! Festskrift til Hanne Gram Simonsen på 70-årsdagen. © 2016 Novus forlag