| dc.description.abstract | Lokaliteten lå i utmarken til Bamble prestegård (41/1) tett på grensen mot gården Hydal (40/1). Den var registrert av Telemark fylkeskommune som hadde påvist to gravhauger og en del av et hulveisystem (ID 144943). De to gravhaugene og hulveisystemet lå på en flate avgrenset av fylkesvei 206 i nord, berg i øst, fuktig skogbunn i vest og bratt en ravinedal i sør. Fra nord mot sør skar et våtmarksområde/bekkefar gjennom flaten, og på tvers av hulveiene, like øst for gravhaugene. Haug 1 målte 8,5 meter i diameter, var ca. 1,25 m høy og hadde en stedvis bevart fotgrøft som var opptil 1,5 meter bred. Fra haugens ytterkant var det en markant plyndringsgrøft (N-S) som utvidet seg til en større grop sentralt i haugen. Det ble ikke funnet noen grav, men det ble funnet brente bein godt nede i plyndringssjakten. Det er foretatt to dateringer av Haug 1. Begge havnet i yngre jernalder (merovingertid/vikingtid), den ene på kull (670-865 e.Kr.) og den andre på funn av brente bein (780-995 e.Kr.). Haug 2 var ca. 1,25 m høy, målte 10,5 meter i diameter og var omkranset av en 1,5 meter bred fotgrøft, hvilket gir en samlet diameter på 13,5 meter. Anlegget har vært en flott konstruksjon med en nærmest intakt kjernerøys under en jordkappe. På bunnen av haugen fremkom et markant lag som ble tolket som den gamle markoverflaten. Ned i dette laget var det pløyd med ard, og når laget ble fjernet fremkom også ardspor i et regelmessig rutesystem på kryss og tvers av undergrunnen. Det er foretatt to dateringer av Haug 1 ogbegge havnet i romertid, den ene på hasselnøttskall fra en nedgravning under haugen (130-330 e.Kr.) og den andre på humusekstraksjon fra et av ardsporene (130.340 e.Kr.). Hulveiene ble snittet med gravemaskin på flere steder der, og det ble samlet inn prøver til C-14, pollen og mikromorfologiske undersøkelser fra snittene. Det var likevel området der hulveiene skar ned i våtmarksområdet like øst for gravhaugene at de beste resultatene ble oppnådd. Våtmarksområdet ble innledningsvis undersøkt med en prøvesjakt og siden avdekket fullstendig. Det ble påvist et ca. 40 cm tykt lag med stokker og tilhogd kvist. Disse lå dynget over våtmarksområdet nærmest som et flettverk med enkelte større stokker på tvers, og ble antatt å være knyttet til ferdselen over myra. I løpet av undersøkelsen ble hele området avdekket. På tvers av de to hulveiløpene gjennom våtmarksområdet lå det bevart en mengde pinner og kvist. I skråningene opp og ned fra våtmarken var det også dype erosjonsspor som følge av ferdselen opp og ned i myrområdet. Kvistdyngene og stokkene dannet en klopp over det våte området og har trolig blitt lagt ned for å lette ferdsel og transport over våtmarken. I tillegg var en del treverk transportert med vann ned til en bergknaus i søndre del av myra. Dateringer av lagene med stokker i myra, samt organisk materiale fra hulveisystemet på flatene faller i høymiddelalder, senmiddelalder og nyere tid. Mikromorfologi- og pollenanalyser viser at markområdene på Stillinga har i løpet av romertid trolig vært dyrket opp og gjødslet. Dyrkningsprosessene antas å være forut for og samtidig med oppføringen av haugene. Det er funnet spor etter dyrking av korn, hvete, lin og rug. Mikromorfologiske analyser viser videre at stedet kan ha blitt oppgitt som åker og benyttet til gravlegging på grunn av høy grunnvannstand og våte forhold over tid.
Prosjektleder: Steinar Solheim. | en_US |